torsdag 22. juli 2010

Arbeidsmarkedstiltak må bli en rettighet

Aftenposten skriver 8. juli om at det kuttes i arbeidsmarkedstiltak i Oslo. Dette skjer over hele landet, til tross for at det med økende antall langtidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne er et stort behov for flere tiltaksplasser.


Selv om arbeidsminister Bjurstrøm er ansvarlig statsråd og Nav gjennomfører disse kuttene, er det helt feil å skylde ensidig på dem. Dette handler ikke bare om penger. Først og fremst er det budsjettsystemet som står i veien. Likevel er det regjeringen som kan initiere endringer her. I dag er det nemlig slik at finansminister Sigbjørn Johnsen bare må ta utgiftene til ytelser som f.eks livsopphold, pensjon, trygder. Disse ytelsene belaster statsbudsjettet i økende grad. Vi kan gjerne kalle dette for passive ytelser. Hvis man skal få folk over i arbeid og aktivitet og hindre ofte unødvendig uføretrygding er man avhengig av tilstrekkelige midler til arbeidsrettede tiltak. Disse er det imidlertid knapphet på og er dessuten rammestyrt i motsetning til passive ytelser. Jeg mener faktisk at dette gammeldagse budsjettsystemet er en av de viktigste årsakene til at det i dag i gjennomsnitt tar 900 dager før man får tilbud om attføring.

Jeg foreslår derfor følgende reform. Kutt ut rammestyringen av arbeidsmarkedstiltakene, og gjør disse tiltakene til en rettighet på statsbudsjettet som er utgifter som finansministeren bare må ta.

Det vil på kort sikt koste noe mer fordi utgiftene til de faglige arbeidsmarkedstiltakene kommer på toppen av utgiftene til livsopphold. Men dette vil være en aktiv investering fra regjeringen og Stortinget i å få folk i arbeid og aktivitet. Så vil finansminister Johnsen eller senere ministre få igjen på denne investeringen, men da i senere budsjettår og på helt andre poster som for eksempel redusert uføretrygding.

Så må ingen tro at dette vil bety fri flyt av penger og tiltaksplasser. Det må iverksettes tøffere kvalitetskontroll med å sende folk på rette tiltak i rett tid. Dernest må tiltaksarrangørene måles på kvalitet og resultater i langt sterkere grad enn i dag. Nav skal fremdeles bruke regneark og kontrollere tiltaksgjennomføringen, men i enda større grad bruke kompetansen sin til fag og kvalitetskontroll.

Jeg er helt enig med Høyre-leder Erna Solberg. Til Aftenpostens nettutgave 8. juli sier hun at alle som har behov for arbeidsmarkedstiltak, bør få en rett til tiltak. I hvor stor grad det er mulig å følge dette opp med en plikt, er ikke meg imot forutsatt at vedkommende er i stand til å ta imot slike tiltak. Men det er ikke poenget her som etter min mening er: En ordning hvor alle som har behov for det får arbeidsmarkedstiltak, krever at man kaster et antikvert budsjettsystem på bosset (søpla) som vi sier i Bergen.

tirsdag 13. juli 2010

Hurra for Trettebergstuen

Stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen (Ap) har bedt statsrådene Bjurstrøm (Ap) og Navarsete (Sp) om at samordningen mellom barnetrygd og sosialhjelp må bort. I 120 av landets kommuner kutter man i sosialstøtten til fattige foreldre fordi de mottar barnetrygd. Hun mener i følge Dagsavisen 8.juli at de kommunene som praktiserer slik samordning i realiteten straffer de fattigste familiene og barna. Det er å håpe at statsrådene lytter til nestlederen i stortingets arbeids-, og sosialkomite.

Selv om 310 kommuner ikke praktiserer en slik samordning, drister jeg meg til å stille spørsmålet om hvorfor vi behandler sosialhjelpsmottagerne så dårlig. Satsene for sosialhjelp i seg selv varierer fra kommune til kommune. De ligger i alminnelighet under det nivået som Statens institutt for forbruksforskning anslår som nødvendig minsteinntekt. Alt dette har jeg skrevet om tidligere, men mange har spurt meg: Hvorfor er du som leder av Bransjeforeningen Attføringsbedriftene så opptatt av dette med sosialhjelp? Bør ikke ditt fokus være attføring og broer mot arbeidslivet?

Jeg mener at arbeid er den beste form for fattigdomsbekjempelse uten at jeg behøver å begrunne dette nærmere her. Men for at folk som sliter i ytterkanten av arbeidslivet skal komme i jobb, må forholdene legges til rette for det. Når økonomien til den enkelte både er i kaos og ikke strekker til, bruker man hele sin energi på dette. Vår klare erfaring er at dette stenger for læringsprosesser, utvikling og kvalifisering som avgjør om sosialhjelpsmottageren makter å ta den lange veien tilbake til arbeidslivet. Når derfor Anette Trettebergstuen tar til orde for å gjøre noe med denne forskjellsbehandlingen, bidrar hun ikke bare til kamp mot fattigdom på kort sikt. Hvis hun vinner fram, settes også personer på sosialhjelp i disse kommunene mer i stand til å få hodet over vannet; også slik at de etterhvert kan nyttiggjøre seg attføring og arbeidsrettede tiltak. Kanskje kan da neste skritt være nyvinningen Kvalifiseringsprogrammet som det første steget over broen til arbeid. Sosialhjelpsmottagerne er en særdeles sårbar gruppe, og skiller seg fra de fleste andre som sliter i ytterkanten av arbeidsmarkedet. De er i en unntakstilstand uten stabile ytelser som dessverre ofte også varer altfor lenge.

Jeg mener fremdeles at det skal lønne seg å arbeide, men jeg føler sterkt for å gjenta mantraet mitt: Jeg har til gode å finne forskning som påviser at jo lenger tid og jo mer du har følt fattigdommen på kroppen, jo større er sjansene for å komme i arbeid.

onsdag 7. juli 2010

Hva var poenget med Nav-reformen?

Statsråd Hanne Bjurstrøm satte i februar 2010 ned en ekspertgruppe som skulle se på tiltak for å bedre Navs virkemåte. Jeg har ikke noen kvalifiserte oppfatninger med hensyn til om det er rett at den grunnleggende strukturen mellom Nav-kontorene og forvaltningsenhetene skal beholdes slik utvalget argumenterer for.

Utvalget har ellers en rekke gode forslag for eksempel mer oppgavefokusering mot arbeid og aktivitet. Likevel leser jeg innstillingen med en litt uggen følelse. Bedre IKT – ok. Bedre samhandling også riktig. Men det virker som om utvalget i for stor grad har tenkt på Nav som en ytelsesforvaltning på den ene side og et arbeidskontor for personer som har en lettere vei å gå for å få arbeid på den annen side. Nav skal gjøre en jobb for disse gruppene, men hele hensikten ned reformen var jo å legge til rette for de mange personene med sammensatte lidelser og behov som ved hjelp av Nav-reformen og nye tiltak skulle få individualiserte opplegg for å komme i arbeid og aktivitet.

Poenget med Nav-reformen var nemlig ikke en dør inn til ett kontor, men mange dører ut til arbeid og aktivitet. Man ønsket seg både en god ytelsesforvaltning (riktige penger til rette tid) og fokus på arbeid for de mange som står utenfor arbeidslivet. Selv om Nav er blitt mye bedre på begge områder under Saglies ledelse, skal jeg ikke legge skjul på at jeg særlig har vært bekymret hva angår å rendyrke innsatsen mot arbeid og aktivitet for utsatte grupper.

Arbeid er ikke bare arbeid. Vi snakker om å bygge titusenvis av broer til arbeidslivet for mange som sliter med rus, psykiatri, lese og skrivevansker m.m. Dette krever dyp kompetanse om virkemidler og ikke minst grunnleggende innsikt i hva som skal til for å få flere med sammensatte lidelser i jobb. Her trykker skoen! Det tar gjennomsnittlig 900 dager før man får tilbud om attføring og arbeidsrettede tiltak. Her er det behov for systemendringer og ikke minst en kraftig hevning av kompetansen i Nav for å treffe med riktig tiltak til rett tid. Denne kompetansen er ikke beskrevet i rapporten på en tilfredsstillende måte. Og hvis det ikke var ekspertutvalget sin oppgave, er det likevel en jobb som må gjøres.

Selv om jeg er sympatisk innstilt til å rendyrke arbeid og aktivitet, stiller jeg spørsmål om det er rett å flytte mer av de helserelaterte tjenester ut av Nav-kontorene. Hvis rus og psykiatri flyttes ut av Nav-kontorene, risikerer man nettopp å miste mobiliseringen til arbeid som ett viktig grep både av hensyn til ”pasienten” og samfunnet som trenger flere i arbeid og aktivitet. Jeg tror vi trenger kompetansekartlegging og systemendringer ( 900 dager!) for hva som kreves både av Nav og andre for å lose flere med sammensatte behov til jobb.

torsdag 1. juli 2010

Anstendig sosialhjelp = flere i jobb

For snart et år siden gikk jeg ut i Dagsavisen og mente at ”sosialhjelpen er på et så lavt nivå at de som mottar den, strever med å få endene til å møtes. I tillegg er de nesten en dagsjobb i seg selv å skaffe seg de ytelsene man har rett på. Da har du ikke energi til å bruke krefter på tå komme i jobb”. Når dette intervjuet med meg skapte en del rabalder, hadde det kanskje sammenheng med at jeg tabloid ble presentert som NHO-direktør eller såkalt NHO-topp. Sannheten er jo at jeg er direktør for Attføringsbedriftene som er en bransjeorganisasjon i NHO. Og på vegne av attføringsbedriftene har jeg synspunkter om hvordan man kan bygge bro til arbeidslivet for personer som strever med å få innpass i arbeidsmarkedet.


I disse dager foreligger tall fra Statistisk Sentralbyrå som sier at antallet på sosialhjelp fra 2009 er økende etter at det har vært jevn nedgang fra 1993 til 2008. Samtidig fremgår det av tallene at utgiftene til sosialhjelp har vært mer moderat i 2009 slik at hver enkelt mottaker i 2009 i gjennomsnitt fikk utbetalt mindre enn året før.

Da spør jeg meg hva som er årsaken til at vi i Norge nærmest har som prinsipp at sosialhjelpsmottagerne som ofte også sliter ellers i livet, skal utsettes for en så dårlig og ustabil økonomisk situasjon. Kanskje fattigdomsforsker Karin Tvetene Gustavsen er inne på noe når hun i et avisintervju hevder at De som ikke er i stand til å jobbe i det hele tatt bør få en varig trygdeytelse, og alle de andre bør få en form for kvalifiseringstrygd. Denne trygden skal ligge på et anstendig inntekstnivå, fordi jeg mener at det vil gjøre folk i stand til å være i aktivitet. Den vil være arbeidsmotiverende.

Gustavsen og flere til mener altså at et anstendig og stabilt nivå på ytelsene faktisk fremmer muligheten for å komme arbeid, men stortingsflertallet er ikke lydhøre for denne argumentasjonen. Ytelsen alene er selvsagt ikke nok for å motivere flere til arbeid og aktivitet fordi mange sosialhjelpsmottagere trenger bred og tett oppfølging for å få fotfeste i arbeidslivet. Her er Kvalifiseringsprogrammet en nyttig tilvekst. Jeg mener det skal lønne seg å arbeide, men det må ikke stå i veien for å behandle sosialhjelpsmottagerne med økonomiske ytelser og på andre måter som gjør at man får energi til å ta den lange veien mot arbeidslivet. For det finnes vel ikke forskning som viser at jo lenger tid du har følt fattigdommen på kroppen, jo større er sjansene for å komme i jobb?