onsdag 23. juni 2010

De besværlige sykefraværsforklaringene

I første kvartal 2010 er sykefraværet 7 % mot 7.7% på samme tidspunkt fjor. Jeg utelukker ikke at statsråd Hanne Bjurstrøm og seniorforsker Knut Røed ved Frischsenteret kan ha noe rett i at all oppmerksomheten og debatten omkring sykefraværet for et halvt år siden kan ha bidratt til denne nedgangen. Likevel kan jeg ikke fri meg fra at både statsråden og Røed forenkler. I alle fall er det vanskelig å finne empiri på at sykefraværsdebatten i fjor bl.a. med trusler om at sykefraværet også skal svi på pungen både for arbeidsgiver og arbeidstaker i seg selv utgjør et hovedbidrag til nedgangen. Dette er i alle fall forklaringene på nedgangen både fra Bjurstrøm og Røed til Dagens Næringsliv i dag 23.juni.

Midt under den opphetede sykefraværsdebatten for et halvt år siden var det heldigvis flere som tok til orde å være mer faktabasert med hensyn til hva som virker og ikke virker for å få ned sykefraværet. Forskningsleder Roger Bjørnstad i Statistisk Sentralbyrå var en av disse. Også forskningslederen erkjenner at et høyt sykefravær koster samfunnet mye. Samtidig tok han til orde for å ha litt mer is i magen fordi man ikke uten videre kan forklare sykefraværsøkning som latskap hos arbeidstakerne som dessverre var en gjennomgangsmelodi blant mange. Derimot pekte han allerede i januar 2010 at sykefraværet kom til å gå ned med mange prosentpoeng i 2011 og 2012 som følge av de økonomiske konjunkturene. Så har altså dette skjedd uten bruk av kutt i sykelønnsordningen bare litt tidligere enn prognosene fra SSB. I Klassekampen i dag føler ikke Bjørnstad i SSB behov for å hovere. Nøkternt slår han likevel fast at dagens nedgang er like markant som økningen som skapte så mye rabalder i fjor. Økningen i fjor var et resultat av den høye sysselsettingen; ikke fordi folk flest var blitt latere. Derfor er det så befriende når Bjørnstad i en artikkel Samfunnsøkonomen nr. 3 2010 konkluderer som følger:

Sykelønnsordningen er imidlertid et ledd i et velferdsprogram som tar sikte på å inkludere flest mulig i arbeidslivet. Internasjonal sammenlikning tyder på at dette har vært vellykket; Norge har svært høy yrkesaktivitet nettopp blant de gruppene som er hyppige brukere av disse velferdsordningene. Dersom det å kutte i sykelønnsordningen og andre velferdsprogrammer viser seg å redusere yrkesaktiviteten blant kvinner, eldre og funksjonshemmede, kan det samfunnet sparer i sykelønnsutgifter bli motvirket av redusert verdiskapning og økte samfunnskostnader på andre områder.

For egen del har jeg klokketro på virkemidlene i IA-avtalen med gradert sykemelding og tidligere inngripen fra arbeidsgivere og Nav samt at langtidssykemeldte ikke blir gitt opp, men får tilbud om attføring og arbeidsrettede tiltak for å øke sysselsettingen enda mer. På denne måten får man ikke bare ned sykefraværet, men hindrer også unødvendig uføretrygdning for mange som både har muligheter og ønsker å jobbe dersom forholdene legges til rette.

mandag 21. juni 2010

Brukte stortingsdebut til å snakke varmt om attføring

Line Vennesland (AP) er en ung vararepresentant fra Sørlandet som brukte debutinnlegget sitt til å ta til orde for økte midler til arbeidsmarkedstiltak på stortingets talerstol under ”selveste” finansdebatten om Revidert Nasjonal Budsjett for 2010. Hun får massivt skryt både for form og innhold fra andre opposisjonspolitikere fra Sørlandet, skriver Agderposten i en reportasje 18. juni.

Jeg skal ikke la meg friste til å etterlyse flere slike innlegg ettersom jeg er ”kjøpt og betalt” av attføringsbedriftene til å fremme denne viktige saken. Derfor er det desto mer gledelig at det finnes uhildede representanter fra hele partifloraen som løfter fram denne saken. Og her er heldigvis ikke Vennesland alene. For i tillegg til sørlandskollegaen Kjell Ingolf Ropstad (Krf) finnes det også mange garvede representanter som med like stor glød vil ha mer og tidligere trykk på attføring og arbeidsrettede tiltak. To fremstående eksempler i så måte er Karin Andersen fra SV og Erna Solberg fra Høyre.

Denne gangen dreier det seg om de nye dagbaserte tiltakene både for sykemeldte og andre som attføringsbedriftene på Sørlandet driver for Nav med meget gode resultater. Det rapporteres om suksess fra hele landet både med attføringsbedriftene og andre som leverandører av disse tiltakeene. Langtidssykemeldte og andre som sliter i ytterkanten av arbeidslivet kommer i jobb etter ”bare” 12 ukers opplegg. Atter andre trenger lenger tid, men får startet attføringsprosessen tidligere gjennom de nye tiltakene Arbeidsrettet Rehabilitering, Oppfølging og Avklaring. Jeg har derfor i likhet med Vennesland og andre vansker med å forstå at disse tiltakene nå bygges ned som følge av pengemangel.

fredag 18. juni 2010

DET MÅ BYGGES TI-TUSENVIS AV BROER TILTAKE TIL ARBREIDSLIVET

Jeg skylder den engasjerte bergensbyråden Christine Benedichte Meyer en stor takk for at jeg – en middelaldrende herremann - nå ”blogger meg”. Jeg skriver dette uten et snev av ironi og med respekt fordi hun har sterke meninger om attføring akkurat som meg. Hvor mye vi er enig eller uenig i når det kommer til stykket, vet jeg ikke. Men mye av det som står i kronikken hennes i DN 15. juni, er jeg rykende uenig i.

Meyer tar nemlig til orde for at vi bare kan glemme å bygge broer tilbake til ordinært arbeidsliv for de mange som har falt ut av arbeidslivet. Det er flere grunner til at jeg er uenig med henne selv om også jeg mener det er behov for flere tilrettelagte arbeidsplasser for personer som er for syke til ordinært arbeidsliv, men for friske til uføretrygd.

Det er unyansert og ikke basert på empiri når bergensbyråden slår fast at bare et fåtall av personer med rusvansker og psykiske lidelser kan komme ut i ordinært arbeidsliv på ordinære vilkår. I de senere år har i underkant av 50 % av de som er på attføring, kommet ut i jobb på ordinære vilkår i følge tall fra Nav. Det virker nesten som hun har kapitulert ved å hevde at det bare er mulig å få personer i ytterkanten av arbeidslivet tilbake til arbeid gjennom varig tilrettelagte arbeidsplasser eller varig sponsing av næringslivet. Rett nok burde flere fått anledning til å bygge sine broer tilbake til arbeidslivet ved flere tiltaksplasser, men hvorfor kaster hun vrak på det som beviselig virker? Hvorfor setter hun fornuftige tiltak opp mot hverandre?

Meyers kronikk 15, juni er en systemkritikk i følge henne selv Men den viktigste systemfeilen unnlater hun å skrive om. Nå tar det i gjennomsnitt 900 dager i følge tall fra Nav før man får tilbud om attføring. Denne systemfeilen er det viktigste hinderet for at ikke enda flere kommer tilbake i jobb og færre havner på unødvendig uføretrygd, noe som også understøttes i rapporter fra OECD.

Jeg kan heller ikke unnlate å si at kronikken hennes bærer preg av et statisk syn både på mennesker og næringsliv. Rett nok er det en rekke arbeidsoppgaver som en blind eller for den saks skyld en døv ikke kan utføre, men betyr det at en blind i utgangspunktet bare kan utføre 80 % av det som forventes av andre slik som Meyer antyder? Dette er en nedvurdering av blinde og andre funksjonshemmede som med eller uten tilrettelegging vil fungere utmerket i en rekke stillinger. Mange med psykiske lidelser, rusvansker, store lese,- og skrivevansker innehar en så stor arbeidskapital som også kan foredles og videreutvikles ved riktig og målrettet attføringsinnsats. Mange får tilført selvtillit og tar for eksempel fagbrev og vokser seg inn i arbeidslivet. Og erfaringer fra attføringsbedriftene viser også at næringslivet ansetter personer etter attføring i tusentall.