onsdag 23. juni 2010

De besværlige sykefraværsforklaringene

I første kvartal 2010 er sykefraværet 7 % mot 7.7% på samme tidspunkt fjor. Jeg utelukker ikke at statsråd Hanne Bjurstrøm og seniorforsker Knut Røed ved Frischsenteret kan ha noe rett i at all oppmerksomheten og debatten omkring sykefraværet for et halvt år siden kan ha bidratt til denne nedgangen. Likevel kan jeg ikke fri meg fra at både statsråden og Røed forenkler. I alle fall er det vanskelig å finne empiri på at sykefraværsdebatten i fjor bl.a. med trusler om at sykefraværet også skal svi på pungen både for arbeidsgiver og arbeidstaker i seg selv utgjør et hovedbidrag til nedgangen. Dette er i alle fall forklaringene på nedgangen både fra Bjurstrøm og Røed til Dagens Næringsliv i dag 23.juni.

Midt under den opphetede sykefraværsdebatten for et halvt år siden var det heldigvis flere som tok til orde å være mer faktabasert med hensyn til hva som virker og ikke virker for å få ned sykefraværet. Forskningsleder Roger Bjørnstad i Statistisk Sentralbyrå var en av disse. Også forskningslederen erkjenner at et høyt sykefravær koster samfunnet mye. Samtidig tok han til orde for å ha litt mer is i magen fordi man ikke uten videre kan forklare sykefraværsøkning som latskap hos arbeidstakerne som dessverre var en gjennomgangsmelodi blant mange. Derimot pekte han allerede i januar 2010 at sykefraværet kom til å gå ned med mange prosentpoeng i 2011 og 2012 som følge av de økonomiske konjunkturene. Så har altså dette skjedd uten bruk av kutt i sykelønnsordningen bare litt tidligere enn prognosene fra SSB. I Klassekampen i dag føler ikke Bjørnstad i SSB behov for å hovere. Nøkternt slår han likevel fast at dagens nedgang er like markant som økningen som skapte så mye rabalder i fjor. Økningen i fjor var et resultat av den høye sysselsettingen; ikke fordi folk flest var blitt latere. Derfor er det så befriende når Bjørnstad i en artikkel Samfunnsøkonomen nr. 3 2010 konkluderer som følger:

Sykelønnsordningen er imidlertid et ledd i et velferdsprogram som tar sikte på å inkludere flest mulig i arbeidslivet. Internasjonal sammenlikning tyder på at dette har vært vellykket; Norge har svært høy yrkesaktivitet nettopp blant de gruppene som er hyppige brukere av disse velferdsordningene. Dersom det å kutte i sykelønnsordningen og andre velferdsprogrammer viser seg å redusere yrkesaktiviteten blant kvinner, eldre og funksjonshemmede, kan det samfunnet sparer i sykelønnsutgifter bli motvirket av redusert verdiskapning og økte samfunnskostnader på andre områder.

For egen del har jeg klokketro på virkemidlene i IA-avtalen med gradert sykemelding og tidligere inngripen fra arbeidsgivere og Nav samt at langtidssykemeldte ikke blir gitt opp, men får tilbud om attføring og arbeidsrettede tiltak for å øke sysselsettingen enda mer. På denne måten får man ikke bare ned sykefraværet, men hindrer også unødvendig uføretrygdning for mange som både har muligheter og ønsker å jobbe dersom forholdene legges til rette.

1 kommentar:

Anonym sa...

veldig interessant, takk