onsdag 21. desember 2011

Prima arbeidsinkludering i Sandefjord

Jeg må innrømme at Sandefjord har fremstått for meg som hvalfangerbyen som også var så heldig å fostre Norges største og rareste forfatter; nemlig Dag Solstad. Men byen kan imidlertid skilte med mer enn dette og fordums storhet. Byen i Vestfold huser også Fønix AS; en av landets ledende attføringsbedrifter. 
Jeg siterer fra Nyhetsbrevet for desember 2011 fra Fønix AS: Attføringsbedriften i Sandefjord:
"2011, som nå er på hell, har vært et begivenhetsrikt år på mange måter. For oss i Fønix har det vært et år med mange spennende prosjekter. Vår viktigste oppgave er å hjelpe flest mulig raskest mulig ut i varig arbeid. I 2011 har vi sammen med solid innsats fra NAV, våre deltakere og samarbeidsbedrifter klart å få flere enn 500 mennesker ut i varig arbeid. Det er vi stolte av, og det gir oss inspirasjon til å stå på videre i det arbeidet vi gjør for NAV."
Fønix AS har altså bidratt til at over 500 personer som har slitt i ytterkanten av arbeidslivet og som ellers kanskje hadde kommet på uføretrygd, er kommet i jobb i løpet av 2011. Dette har de gjort sammen med Nav. Dette arbeidsinkluderingsarbeidet utgjør en samfunnsøkonomisk gevinst på en halv milliard kroner. Jeg gjentar. Attføringsbedriften Fønix AS har sammen med Nav spart samfunnet for 500 millioner kroner i 2011. Putter man på en krone i Fønix AS får man 10 gangen igjen i samfunnsmessig og menneskelig gevinst.
Ordføreren i Sandefjord får ikke vanlig utbytte fra samfunnsbedriften Fønix AS. Men Sandefjord kommune får annet utbytte: Flere i jobb og færre på sosialhjelp. Men fremfor alt har denne innsatsen fra attføringsbedriften i Sandefjord ført til at flere får et bedre liv; nå som arbeidstakere og skattebetalere. Dessuten har næringslivet i Vestfold fått god og sårt tiltrengt arbeidskraft.
Det er mange attføringsbedrifter som er flinke til å lose personer som sliter, tilbake til jobb. Men Fønix AS i Sandefjord er den beste i 2011. Og i motsetning til Dag Solstad som har flyttet til Oslo og Berlin, kommer Fønix AS til å holde seg i Sandefjord og Vestfold i årene fremover. Det kan kommunen, næringslivet og innbyggerne være glade for. Og så kan andre attføringsbedrifter lære av sandefjordbedriften for å bli like flinke. For samfunnsbedriften Fønix AS er ikke god arbeidsinkludering en forretningshemmelighet, men snarere kunnskap man deler med flere. Det er også et poeng å ta med seg fra Sandefjord julen 2011.
Gratulerer og godt nyttår!

mandag 10. oktober 2011

Statsbudsjettet: Fundamentet for god attføring forsvinner

Gjennom noen få linjer i Statsbudsjettet foreslår regjeringen å snu opp ned på hvordan Nav skal kjøpe inn attføringstjenester. Uten noen form for politisk utredning av praktiske og økonomiske konsekvenser kommer man med et forslag som gjør det i praksis umulig å drive attføringsvirksomhet etter en plan og med et minimum av økonomistyring. Konsekvensene kan bli oppsigelser av ansatte og sågar et konkursras i sektoren.

I dag er systemet basert på at det er forhåndsgodkjent hvor mange plasser etaten skal kjøpe inn fra attføringsbedrifter, og eventuelle endringer varsles med en frist på 6 måneder. Dette gir oss en viss forutsigbarhet samtidig som Nav også har et incentiv til å fylle opp. I statsbudsjettet ønsker man å ta bort dette, ved at det heller skal betales i etterkant av gjennomførte tilbud. Begrunnelsen er at Nav i enkelte perioder har hatt problemer med å fylle opp plassene. Jeg kan forresten også legge til at attførings – og vekstbredriftene også leverer mange attføringsplasser som vi ikke får betalt for.

Våre bransjer kan ikke leve med dette forslaget. Vi er for at plassene skal fylles, og det er rett og slett samfunnsskadelig at dette ikke gjøres. Men medisinen som forskrives her kan legge attføringsfeltet øde. Forslaget har heller ikke innsparingseffekt. For tiden jobber dessuten et regjeringsoppnevnt utvalg for arbeidsrettede tiltak med nettopp hva slags rolle attførings- og vekstbedriftene skal ha. Hvordan Nav kan kjøpe inn disse tjenestene på en mest mulig fornuftig måte er en av hovedproblemstillingene til dette utvalget. Forslag til endringer hører derfor hjemme i dette utvalget, og ikke som noen kamuflerte setninger i et statsbudsjett.

Jeg viser til følgende fellesbrev som vi og ASVL har sendt til Stortinget.

fredag 30. september 2011

Om å si NEI og JA

Statsbudsjettet legges fram om en knapp uke. På landsstyremøtet til Arbeiderpartiet for noen dager siden varslet statsminister Jens Stoltenberg et stramt statsbudsjett bl.a. for å kunne stå rustet om og eventuelt når den internasjonale krisen når oss. Et stramt budsjett vil i så fall også kunne bety kutt i velferdsordninger eller i alle fall at det ikke satses på utbygging av velferden. Jeg skal være forsiktig med å ta standpunkt på makronivå, men økonomien går bra i Norge og den registrerte arbeidsledigheten er meget lav. Derimot er det mange funksjonshemmede og personer med nedsatt arbeidsevne som ikke får muligheten til å ta den lange veien tilbake til arbeidslivet. Dette taler for økte bevilgninger til arbeidsmarkedstiltak.

Jens Stoltenbergs statsråder skal gjøre det til en dyd å si NEI av hensyn til fremtidig norsk økonomi i forbindelse med statsbudsjettet for 2012. Sier regjeringen nei til flere tiltaksplasser, sier den også JA til flere uføretrygdede i fremtiden. Jeg håper i alle fall sosialøkonomen Jens Stoltenberg ved statsbudsjettet for 2012 ser forskjell på investeringer som fører til færre fattige og flere i jobb (Alle skal med) og alskens andre gode formål.

tirsdag 27. september 2011

«Mange vil heller ha uføretrygd fremfor å jobbe?»

Dette er ingen ny debatt selv om den nå foregår på faceboken og i mindre grad rundt kjøkkenbordene eller i nabolaget. Ordbruken er dessuten annerledes enn for 40 og 50 år siden hvor man snakket nedsettende om de som var «arbeidsskye». Nå har vi et tilsynelatende snillere språk. Likevel var det mange som også den gang mente at noen snyltet på samfunnet, og at det var altfor lett å få uføretrygd. Andre mente at et godt sikkerhetsnett måtte ha så store masker at det unntaksvis også kunne bli brukt av folk som ikke trengte det. I dag brukes mer nøytrale begreper når man indirekte sier at mange ikke vil jobbe, men heller ha trygd. Nå sier man «at det må alltid lønne seg arbeide» eller at «Uføretrygd smitter».


Vår store lyriker Olav H Hauge som for øvrig var plaget med psykisk sykdom og manglende arbeidsevne i deler av livet, greide som oss andre ikke alltid å skille mellom det nye og gamle. Men han hadde et dikterisk språk å spille på når han skriver:

I dag såg eg to månar, ein ny og ein gamal. Eg har stor tru på nymånen. Men det er vel den gamle.

Mange kommer til attføringsbedriften fast bestemt på å komme seg i jobb. Andre ser derimot på dette møtet som en slitsom og unødvendig ekstrarunde før man kan få uføretrygd. Det er ikke alltid sikkert at førstnevnte kategori kommer i jobb samtidig som overraskende mange kan komme i jobb selv om det var uføretrygden som kanskje lokket mest. Det er dette perspektivet man mister hvis man er mer opptatt av om den fremtidige trygden er fortjent eller ikke. Jeg tror på attføring og arbeidsrettede tiltak aller helst så tidlig som mulig. Jeg tror vi oppnår aller mest med god attføring som er arbeidstrening i kombinasjon med målrettet oppfølging. Kall det gjerne coaching. Det handler uansett om å snu hodene både hos arbeidsgivere som har bruk for arbeidskraft og folk på attføring. Om det er nymånen eller den gamle? Vet ikke. Men jeg tror det virker!

mandag 19. september 2011

Johannes Meisterplass

Jobben som leder for i Attføringsbedriftene i NHO fører meg i kontakt med mange kunnskapsrike og dyktige attføringsansatte rundt omkring i hele Norge. En av dem som har som har gitt meg mye inspirasjon, er personalkonsulent Johannes Meisterplass ved attføringsbedriften Sogneprodukter A/S. Nå er han død – bare 57 år gammel.

Jeg føler et sterkt behov for å hedre Johannes i denne bloggen. Engasjerte attføringsfolk som ham er selve grunnlaget for arbeidsinkluderingen i Norge. Store ord, men helt på sin plass. Johannes Meisterplass og Sogneprodukter A/S har nemlig over år gått i bresjen for å mobilisere næringslivet i Sogn i attføringen. Det finnes knapt en arbeidsplass i de mange fjordarmer i Sogn som ikke har hatt besøk av den engasjerte og positive Johannes. I sine 14 år på Sogneprodukter A/S og lenge før det var god tone i attføringsbransjen, har han sett det som sin misjon å finne løsninger for individer som sliter i ytterkanten av arbeidslivet gjennom en riktig oppkopling mot den riktige arbeidsgiver. Individets behov for læring og jobb og næringslivets muligheter og fordeler ved å bidra har vært kongstanken både for Meisterplass og Sogneprodukter. Det er ofte langt mellom arbeidsplassene i et så spredt befolket område som Sogn. Dette var og er hindringer for effektivt attføringsarbeid, men disse skulle forseres og overvinnes av sogninger som Johannes.

Johannes har på vegne av både attføringsbedriften Sogneprodukter og Nav gitt mange personer muligheten for arbeid og aktivitet og dermed forhindret at de ellers hadde blitt unødvendig uføretrygdet. Han har dermed bidratt til at næringslivet i Sogn har fått fatt i god arbeidskraft etter målrettet oppfølging og hjelp. Slik har han i sitt faglige virke både skapt trygghet hos arbeidsgiverne og personer som har slitt for å få fotfeste i arbeidslivet.

Det er den engasjerte, humørfylte og kunnskapsrike attføringspersonen Johannes Meisterplass som jeg kommer til å huske. Jeg er sikker på at Sogneprodukter A/S og Nav ufortrødent kommer til å fortsette i samme spor. Dette er en god metode for attføring, og en riktig måte å hedre Johannes minne på.

torsdag 25. august 2011

Kjempeutbytte av å eie en attføringsbedrift.

Flertallet i Hordaland Fylkeskommune har vedtatt at de ikke lenger ønsker å være eiere av attføringsbedriftene. Begrunnelsen er bl.a. at fylkeskommunen ikke lenger har ansvaret i denne sektoren; jf sak i Bergens Tidende


Jeg har vansker med å forstå dette ettersom fylkeskommunen har ansvaret for videregående opplæring hvor 1 av 3 dropper ut av videregående skole. Attføringsbedriftene i Hordaland og i resten av landet jobber med frafallselever, men etter min mening burde denne ressursen vært utnyttet i enda større grad. Det finnes nemlig en hel del elever som ikke burde vært innom videregående skole i det hele tatt, men heller fått sin opplæring i attføringsbedrifter og næringslivet. Slik blir ungdommene tatt med i reell verdiskapning og praktisk opplæring som skolen ikke har mulighet til. Samtidig får disse elevene tilført teori og hjelp med lese og skrivevanskene sine i et miljø som nettopp ikke likner på skole hvor frafallseleven ofte har møtt nederlag. Her er jeg helt på linje med byrådslederkandidat fra arbeiderpartiet i Hordaland, Ruth Grung. Jeg kan for øvrig legge til at landets attføringsbedrifter er helt i førersetet og langt bedre enn skolene når det gjelder karriereveiledning for ungdommer og voksne også for den saks skyld.

Det er likevel ikke min oppgave å konkludere med hensyn til om attføringsbedriftene skal være eid av kommunene eller fylkeskommunene. Her er Høyres Tom Christer Nilsen forbilledlig klar når han sier til BT at om ikke kommunene vil overta, så vil Hordaland Fylkeskommune fortsette eierskapet sitt.

Utbytte for eierne av en attføringsbedrift er ikke profitt i snever forstand ettersom overskuddet skal reinvesteres i virksomheten. Dette er heldigvis alle i partier i Hordaland og resten av landet enige i. Hvor ligger så ”utbyttet” for eierne? Færre på sosialhjelp og flere ungdommer som kommer seg i arbeid og færre på uføretrygd. Dette er den beste fortjenesten som både kommunen og fylkeskommunen kan hente ut.

onsdag 13. juli 2011

Statsbudsjettet 2012

Attføringsbedriftene har skrevet et brev til statsråd Hanne Bjurstrøm hvor vi forventer et tiltaksløft for 2012. Når statsbudsjettet legges fram i oktober håper vi å kunne gratulere statsråden med gjennomslag for flere tiltaksplasser. Hun har i hvert fall mange gode argumenter og mange allierte som mener at noe må gjøres på dette området, for eksempel LO og Arbeids- og Velferdsdirektoratet.

Nå har regjeringen også en gedigen mulighet fordi det er så mange på arbeidsavklaringspenger, og som kan komme i jobb med riktig tilbud. Det nye grepet regjeringen har foretatt med den nye arbeidsevnevurderingen og den nye stønaden arbeidsavklaringspenger er fornuftige fordi det retter fokus mot arbeid og aktivitet. Men disse ordningene vil kun lykkes hvis det følges opp med tilstrekkelig gode arbeidsmarkedstiltak.

Nå tar jeg sommerferie. Jeg er tilbake i midten av august med nye fraspark.

tirsdag 5. juli 2011

Jekk deg litt ned Eddi Eidsvåg

Attføringsbedriften Rana Produkter er i gang med et forprosjekt sammen med andre gode krefter i Rana for å få ungdom tilbake til arbeidslivet. Det får Eddi Eidsvåg til å tenne på alle pluggene, og nå vil han sende en advokat på ranaværingene for å beskytte sitt eget forretningskonsept (pøbelprosjektet). Eddi Eidsvåg er en dyktig foredragsholder. Han må gjerne beskytte prosjektet sitt, men jeg har likevel to råd til ham. Hvis han ikke vil at andre skal inspireres av ham, må han slutte å holde foredrag! Pøbelprosjektet har fått mye til, men det er også andre som kan jobbe med ungdom og andre som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Kanskje kan Eidsvåg lære av andre som også har kompetanse?


Rana Produkter har nemlig drevet med attføring for personer som sliter i ytterkanten av arbeidslivet i årtier. Bedriften formidler om lag 50 % tilbake jobb, og har høy kompetanse. Det har også samarbeidspartneren Frikult i Rana som Rana Produkter skal samarbeide i det aktuelle prosjektet. At disse sammen med Nav og gatediakonen i Rana i tillegg til egen kompetanse også lar seg inspirere av Eddi Eidsvåg, synes jeg vitner om modenhet og åpenhet. Ja, det er faktisk slik verden drives fremover.

I regi av attføringsbedriftene drives for eksempel karriereveiledning etter fastsatt sertifisering og moderne prinsipper, men det hadde ikke falt oss inn å nekte andre å drive med karriereveiledning. I attføringsbransjen har vi utviklet verktøy på en rekke områder som for eksempel å kombinere lese og skriveopplæring med arbeidstrening, kosthold og livsstil, personlig økonomi. Listen kunne gjøres lenger, men vi i attføringsbransjen er ikke så teite at vi tror at vi er de eneste som ”kan”. Dessuten er det rett og slett i samfunnets interesse at flere driver med god attføring for å få folk tilbake til arbeidslivet. Her er Eddi Eidsvåg en av mange flinke aktører. En av attføringsbedriftene våre – Durapart A/S i Arendal – drev for eksempel fram et prøveprosjekt hvor man koplet helse og arbeid på en ny måte. Dette ”stjal” en samlet arbeids-, og sosialkomite. Stortinget gjorde dette altså til et nytt arbeidsmarkedstiltak for hele landet både for sykemeldte og personer utenfor arbeidslivet. Dette tiltaket heter Arbeidsrettet Rehabilitering, og langt flere aktører enn attføringsbedriftene driver nå med dette. Skulle vi holdt krampaktiv på at dette var vårt? Nei; vi sier heller takk til Stortinget som gjorde dette landsomfattende!

Det er mulig at vi i Attføringsbedriftene er litt naive når vi ikke beskytter attføringsideene våre. Kanskje har det sammenheng med at attføringsbedriftene er samfunnsbedrifter som ikke har profitt som formål? Uansett må det likevel være slik at ulike aktører må lære av hverandre for å få gode resultater både for ungdom og samfunnet.

torsdag 30. juni 2011

”Tiltaksplasser er ikke nok”

Statsråd Hanne Bjurstrøm svarer på kritikken om manglende tiltaksplasser ved å peke på at arbeidslivet også må åpne sine porter for ulike typer mennesker i Dagsavisen 24.juni. Regjeringen kan nemlig ikke stå med hele regningen alene i form av flere tiltaksplasser fremholder hun. Jeg forstår enhver statsråds sitt behov for å holde igjen i økningen av offentlige bevilginger. Og statsråd Bjurstrøm er dessuten positiv annerledes enn mange av sine forgjengere i statsrådsstolen når hun hele tiden er så opptatt av resultater fremfor alskens utspill. Derfor fokuserer hun - som oss i attføringsbransjen - på kvalitet, resultater og leveringsdyktighet. Ja, hun går til og med lengre når hun utfordrer attføringsapparatet til å arbeide enda mer jobbmatchende for å åpne næringslivets dører. I alle disse spørsmål vil hun ha en tydelig alliert i bransjeorganisasjonen Attføringsbedriftene i NHO.

Likevel er det noe som ikke stemmer med resonnementet hennes. Det er ikke slik at de som virkelig sliter i utkanten av arbeidslivet kan overlates til seg selv. Arbeidslivet forventer kvalifiserte medarbeidere og ikke minst et kyndig attføringsapparat som både følger opp personen og bedriften. Mange kommer seg i jobb nettopp etter slik tiltaksinnsats. Samarbeidet mellom attføringsbedriftene G4S Aviation og attføringsbedriften Orbit Arena på Romerike er ett eksempel. Vi har tusenvis av andre eksempler. I denne situasjonen er det statsrådens oppgave å få mer kvalitet for hver krone, men nå er det også hennes jobb å sørge for et tiltaksløft i årene fremover. Hun har mange gode argumenter, og mange allierte. Og samfunnsgevinsten er stor. Vi forventer en offensiv satsning og en opptrappingsplan på området i statsbudsjettet for 2011.

fredag 24. juni 2011

Lytt til Nav

Det er ikke hverdagskost når toppledelsen i Nav offentlig slår fast at tiltakskutt kan gi flere uføre. Regjeringen og Stortinget bør derfor lytte til sosialøkonomen og assisterende arbeids, - og velferdsdirektør Yngvar Åsholt som ikke bare ser behov for flere tiltaksplasser i årene fremover, men også en flerårig opptrappingsplan på området. Dette uttaler han i et intervju i siste nummer av magasinet for ansatte i Nav - MEMU.

Fagdirektoratet ved Åsholt går så langt som å hevde at ”dobbelt så mange som de som i dag deltar på tiltak, kan ha behov for arbeidsrettet bistand” Og konsekvensene blir store om regjeringen ikke nå tar tak: ”Det er et underskudd på tiltaksplasser, og mens brukerne venter på plass øker risikoen for å havne varig utenfor arbeidslivet”, sier Åsholt. Attføringsbedriftene har lenge påpekt attføring og arbeidsrettede tiltak for personer som sliter i ytterkanten av arbeidslivet er en investering. Denne samfunnsgevinsten får ikke finansminister Sigbjørn Johnsen og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm tilbake umiddelbart, men i senere budsjettår og på andre poster enn der pengene ble investert for eksempel i form av reduserte utgifter til uføretrygd i fremtiden.

Man kan ikke legge skjul på at den rød-grønne-regjeringen ikke har levert på dette området. Antallet tiltaksplasser har stått på stedet hvil de siste 5 årene. For 2010 gikk man til og med til det ekstraordinære skrittet å kutte i tiltaksplasser for personer som hadde aller mest behov for attføringstilbud. Heldigvis rettet man dette opp ved revidert nasjonalbudsjett, men det er et objektivt behov for et kraftig tiltaksløft for å hindre unødvendig uføretrygdede i tiden fremover. Utredning på utredning snakker om behovet for aktivitet for personer som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Da er det på tide å gjøre noe med dette.

Og det er flere gode grunner til at timingen nå er god. Norge inne i en høykonjunktur med stort behov for arbeidskraft. Vi har et attføringsapparat som jobber tett opp mot arbeidslivet og som allerede får mange i jobb. Og så har vi et stadig mer kompetent Nav som jobber sammen med attføringsleverandørene for å skape gode resultater. Og ikke minst: Det finnes nå faglige muskler i Nav til å levere resultater på det som egentlig er hensikten med hele reformen: Flere i arbeid og aktivitet.

torsdag 26. mai 2011

Kan veksten i antallet uføretrygdede stanses?

Uføremeldingen legges fram i morgen. Den vil heldigvis slå ring om uføretrygden. Karin Andersen (SV) og Raymond Johansen (AP) har sagt det før, og jeg er helt enig: En uføretrygd som man kan leve av, er et adelsmerke med det norske samfunnet. Jeg er derfor også enig med seniorforsker Knut Røed fra Frischsenteret som uttaler til Klassekampen 25.mai at det beste er ….å kombinere en høy kompensasjonsgrad ( les en uføretrygd å leve av) med aktiviserende ordninger for eksempel gradert sykemelding.


Jeg tror at regjeringen i morgen også vil legge fram forslag som gjør det lettere å kombinere arbeid og trygd. Det er bra, men et perspektiv drukner i den ofte unyanserte uføredebatten: Hva kan vi gjøre for å hindre unødvendig uføretrygdede i fremtiden?

Etter min mening er det helt urealistisk å tro at vi kan redusere antallet uføretrygdede i årene fremover. Men en så høy sysselsetting som vi har i Norge og med en aldrende befolkning sier det nesten seg selv. Likevel er det mulig å stanse veksten i antallet uføretrygdede, men det krever kraftfulle investeringer som samfunnet først vil få avkastning på etter noen år i form av redusert vekst i antallet uføretrygdede. Vi trenger mer satsning på aktiviserende tiltak som for eksempel gradert sykemelding og det nye tiltaket Arbeidsrettet Rehabilitering som nå sliter med pusteproblemer som følge av manglende bevilgninger. Vi trenger kort og godt en mer offensiv attføringspolitikk for personer som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Dette må bety langt flere tiltaksplasser, reduserte ventetider og enda mer satsning på jobbmatchende attføringstilbud.

torsdag 5. mai 2011

Kvalitetssikring av attføringstjenester og agurkens krumming.

Jeg skal i denne omgang la ligge at det var attføringsbransjen selv som har måttet drive fram systemer for kvalitetssikring av attføringstjenester – et krav som vel egentlig burde kommet fra oppdragsgiveren vår; nemlig arbeidsmarkedsmyndighetene. Nav fortjener likevel honnør for at etaten nå ser verdien av dette. Vi regner derfor at det får konsekvenser for de leverandører som ikke har funnet det bryet verdt med å få sertifisering innen 31. desember 2011. Man har de merkeligste krav og forordninger for eksempel om agurkens lengde og krumming. Da tar det tar seg rett og slett ikke ut at man tillater slendrian i kvalitetssikring av tjenester for å bidra til at mennesker kan komme tilbake til arbeid.

En fersk Econ-rapport peker nemlig på at innføringen av EQUASS ASSURANCE har ført til kvalitetsforbedring og økt innovasjon i attføringsfeltet. Systemet gir nemlig Nav-kontorene en unik mulighet til å påvirke tiltaksleverandørene for ytterligere forbedring av tjenestene.


Nav stiller derfor nå krav om at alle som leverer tjenester innenfor skjermet sektor fra 1.1.2012 skal være kvalitetsgodkjente gjennom et kvalitetssikringssystem med eksterne revisjon. Både attførings, og vekstbedriftene anbefaler Equass Assurance både fordi dette systemet er meget dynamisk og fordi det sterkt fokuserer på hva bedriftene gjør for å tilpasse tjenestene til individenes behov. Så er likevel Equass Assurance bare et minstekrav for kvalitet.


Onde tunger vil ha det til at attføringsbransjen tok initiativet til kvalitetssikring av attføringstjenester med ekstern revisjon for å hindre at andre enn attføringsbedriftene slipper til på attføringsområdet. Dette argumentet faller på sin egen urimelighet. Men selv om dette nå skulle ha vært vårt motiv, kan jo uansett ikke dette være et saklig argument mot systemer for kvalitetssikringssystemer med kontinuerlig forbedring av attførings og velferdstjenester. Og hvorfor stiller man ikke krav om slike systemer til alle som leverer arbeidsmarkedstjenester til Nav?

mandag 11. april 2011

Raymond Johansen

Avisene og de politiske kommentatorene er dagen etter Arbeiderpartiets landsmøte mest opptatt av at landsmøtet sa nei til EU s postdirektiv. At Ole Gunnar Solskjær sympatiserer med AP får også bred spalteplass sammen med at partisekretær Raymond Johansen holdt en tale som virkelig engasjerte delegatene. Dagsavisen som også kan være meget kritisk både mot AP og regjeringen, er i dag full av ros på lederplass: ” I sin tale til landsmøtet lørdag slo Raymond Johansen ut i full blomst. Partisekretæren viste seg som en glimrende taler, poengtert, god og med glitrende fremføring. Med denne talen viste Raymond Johansen at han som foredragsholder er på høyde med forgjengerne Håkon Lie og Martin Kolberg”.

Jeg ble gjort oppmerksom på denne talen fordi flere av våre medlemmer som hadde hørt den ”live”, sa at Raymond Johansen hadde snakket mye om attføring, attføringsbedriftene og om å bygge broer tilbake til arbeidslivet. Så derfor stupte jeg inn på nettsidene i dag og så en glimrende opplagt partisekretær som virkelig satt fokus på de mange som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Til dundrende applaus mente han at det er et adelsmerke med det norske samfunnet at vi har en sykelønnsordning og en uføretrygd som man kan leve med. Samtidig pekte han på behovet for å bygge broer tilbake til arbeidslivet for å unngå at folk blir unødvendig uføretrygdet.

Attføringsbedriftene i NHO er og forblir partipolitisk nøytrale, men vi er ikke faglig og verdimessig nøytrale. Her traff Raymond Johansen spikeren på hodet når han pekte på at det var et spørsmål om solidaritet å legge til rette for satsning på attføring og arbeidsrettede tiltak. Jeg skal også være så ærlig at det gjorde godt å høre at attføringsbedriftene fikk så mye honnør fra høyeste hold i partiet og det til full applaus på landsmøtet. Slik går Raymond Johansen i sporene til statsråd Hanne Bjurstrøm som gjentatte ganger har fremholdt betydningen av attføring og attføringsbedrifter.

Dette forplikter. Vi skal ytterligere styrke vår faglige jobbing. Attføringsbedriftene skal fortsette å jobbe sammen med Nav og for Nav for å få flere i arbeid og aktivitet. Så håper jeg at denne politiske viljen fra Raymond Johansen og Hanne Bjurstrøm også blir bønnhørt fra resten av regjeringen og finansdepartementet i form av mer satsning på attføring og arbeidsrettede tiltak.

onsdag 6. april 2011

”Venteværelse for uføretrygd”

I en av årstalene om ”Rikets økonomiske tilstand” for noen år siden snakket daværende sentralbanksjef Svein Gjedrem seg varm om at attføring er et venteværelse for uføretrygd. Jeg dristet meg da til å skrive korrigerende innlegg i flere aviser om at dette ikke stemte. Nesten halvparten får jobb etter attføring. Jeg fikk verken svar fra sentralbanksjefen eller noen av hans kvinner eller menn.

Gjedrem har rundet 60 år for en stund siden. Han er nå i følge pressen eneste søker til stillingen som Norges mektigste embetsmann. Han skal bli toppsjef (Finansråd) i Finansdepartementet; en stilling som han for øvrig kom fra da han ble utnevnt som Sentralbanksjef. Dette må være godt nytt for seniorsaken. Vi som er litt opp i årene synes da fremdeles å ha muligheter på arbeidsmarkedet selv om vi må regne med å møte større mangfold og konkurranse. På den andre siden vitner vel denne stolleken om at det sosialøkonomiske miljøet er mindre enn vi ante.

Hvis nå Gjedrem flytter tilbake til sitt gamle arbeidsmiljø og blir øverste sjef for bunkersen i Akersgata, har jeg en bønn til en annen som også fikk en toppjobb i moden alder: Finansminister Sigbjørn Johnsen. Ta en koselig samtale med Gjedrem. Når du er ferdig med handlingsregelen og andre større saker i første omgang, kan du spørre ham om følgende: Kan vi redusere veksten i antallet unødvendig uføretrygdede i fremtiden ved å gripe inn tidligere med arbeidsrettede tiltak?

Uten å fornærme kan Johnsen videre stille følgende ledende spørsmål til finansråden: Er det mulig at vi heller kan se på attføring som en investering? Kanskje er det da fremtidige års regnskapstall, andre finansministre og andre poster på statsbudsjettet (færre på uføretrygd) som får glede av avkastningen, men det får vel vi leve med Svein? Jeg har nemlig hørt at det ikke finnes lettvinte løsninger – attføring er et tålmodighetsarbeid som kan lykkes om attføringsapparatet hele tiden er der med gode tilbud. Jeg lurer forresten på om det er rett det som Arbeidsdepartementet påstår at ”bare” 3000 flere personer i arbeid og at de beholder jobben i mer enn fem år, vil utgjøre en fremtidig samfunnsgevinst på 3 milliarder kroner? Hva om vi da virkelig satser på gode arbeidsrettede tiltak for personer som sliter i ytterkanten av arbeidslivet istedenfor å kutte? Dette er god politikk, og det er mye å spare for samfunnet. Tenk på det, Svein. Dette må vi ta drøfte med Bjurstrøm.

torsdag 31. mars 2011

Uforståelige navneskifter

Det var en sann fryd å lese Aftenposten-journalisten Ulf Andenæs sin kommentar i Aftenposten i dag hvor han bl.a skriver: Noen hevder at det begynte da halve Veivesenet skiftet navn til Mesta. Veivesenet kan bebreides for mye, men vi skjønte hva de drev med. Så skriver han tankevekkende videre om nye organisasjoner som får nye navn og logoer og repliserer ironisk: Det dugde ikke så bra lenger med navn så trauste at hvem som helst i allmuen kunne forstå dem. De nye navn var for de innvidde. Og jeg tilføyer for egen del: Dette blir penger i kassen for en ny vekstnæring i kongeriket: Merkevarebyggerne.
Mens begrepet attføring systematisk renses bort i språket til NAV og offentlig regelverk, har organisasjonen for landets 110 attføringsbedrifter standhaftig holdt stand mot alskens moderne merkevarebyggere. Vi opererer ikke under dekknavn i 2011. Med stolthet bærer vi navnet Attføringsbedriftene i NHO. Attføringsbegrepet kan vel også misforstås fordi dagens attføring handler vel så mye om å mobilisere yngre personer som aldri har vært i fast jobb til arbeid og aktivitet som å føre folk tilbake til arbeid. Likevel er begrepet innarbeidet og presist. Jobben til attføringsbedriftene er nemlig å bistå mange som sliter i ytterkanten av arbeidslivet med helseplager, rusvansker og lignende til å ta den lange veien tilbake til arbeidslivet. Vi skal utstyre dem med kompetanse, selvtillit, og vi skal sørge for at næringslivet får god arbeidskraft og AS Norge flere skattebetalere.

Dette er attføring. Denne jobben gjør vi for individ og samfunn. Og dette forstår allmuen. Så er det vår oppgave å forklare at attføringsmetodene har hatt en rivende utvikling som i dag er like mye kompetanseoppbygging i tett tilknytning til arbeidslivet som tradisjonell arbeidstrening. Jeg synes i alle fall ikke at vi skal kaste bort arvesølvet ved å bruke uforståelige navn som tar fokus bort fra den viktige samfunnsjobben vår og som er attføringsbedriftenes primære oppgave nemlig: Attføring.

torsdag 24. mars 2011

Arbeidsmarkedstiltak på stedet hvil

Nå foreligger det en rapport fra NAV som viser at tiltaksnivået for personer med nedsatt arbeidsevne har stått på stedet hvil i 4 til 5 år. Hvem er så disse personene? Jo, det kan være personer med psykiske lidelser, rusvansker, lese og skrive vansker og lignende. Noen kan ha så store helseplager at uføretrygd er den beste løsningen. Men svært mange kan komme tilbake til arbeid forutsatt at attføringsapparatet får bistå ved kompetanse, bygging av selvtillit og oppfølging. Samtidig har myndighetene lagt til rette for at flere skal kunne komme tilbake til arbeid gjennom arbeidsevnevurderingen. Dessuten: Nav–reformen har egentlig bare et siktemål: Flere med sammensatte vansker skal få muligheten til å komme tilbake til arbeid. Gruppen har økt voldsomt og teller nå nesten 220.000. 61000 tiltaksplasser har vi nå, og det samme hadde man for 5 år siden.

Den nye Nav-rapporten slår fast at køene vil øke hvis ikke flere får et tilbud. Hvorfor kutter man da i tilbud? Har man sagt A, må man også si B. Jeg forventer at det utferdiges politiske garantier slik at vi kan lage flere broer til arbeidslivet for de som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Dette er bra for menneskene det gjelder og samfunnsøkonomien.

Mistenksomhetens språk

Vi har til gode å treffe personer som rasjonelt og kalkulerende ser fram til et liv på uførepensjon for å slippe å arbeide. Men den språkbruken som møter mennesker i attføringsapparatet er så mistenkeliggjørende at den i seg selv virker ekskluderende

Når regjeringen om ikke lenge legger fram uføremeldingen sin, vil nok en gang personer som sliter med sjukdom i ytterkanten av arbeidslivet måtte høre følgende fra det velfødde Norge: Trygdeordningene er for gode. Det lønner seg ikke å arbeide, og antallet uføretrygdede har aldri vært høyere til tross for at helsetilstanden for befolkningen aldri har vært bedre.

Attføringsapparatet arbeider med titusenvis av personer med psykiske lidelser, rusvansker og lese- og skrivevansker som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Dette er personer som står i fare for å bli uføretrygdet, men hvor mange også kan ta den lange veien tilbake til arbeidslivet om de tilføres kompetanse og ikke minst hvis vi makter å utløse ressurser hos den enkelte til å tro på seg selv. Mistenksomheten om at trygdeordningene er for gode og den ekskluderende språkbruken stemmer rett og slett ikke med det vi ser i vår hverdag og virker arbeidsekskluderende i seg selv. Noen fortviler og ser ofte ikke annen mulighet enn uføretrygd som følge av omfattende helseplager. Mange kommer seg videre i arbeid. Men vi har til gode å treffe personer som rasjonelt og kalkulerende ser fram til et liv på uførepensjon for å slippe å arbeide. Og så er det jo heller ikke noen gullkantet uførepensjon som venter.

Høyresidens bruk av begrepet «utenforskap» er med rette blitt kritisert, men det vrimler av tilslørende og stigmatiserende ordbruk på dette området. I det byråkratiske språket parkerer vi personer både språklig og i praksis på «passive ytelser», som da står i motsetning til alle oss andre som bidrar i samfunnets verdiskapning. 160.000 personer venter på arbeidsrettede tilbud, og de har ventet i måneder og år, og altfor mange blir unødvendig uføretrygdet fordi samfunnet ikke stilte opp med attføring i tide. Slik holder manglende satsing på arbeidsrettede tiltak folk utenfor arbeid og aktivitet. Og ikke nok med det. Vi tildeler dem bevisst eller ubevisst språklige lyskespark om at de lever på passive ytelser. Og hva med å smake på ordet «restarbeidsevne», hvis du for eksempel skulle bli for syk til å delta for fullt i arbeidslivet, men er for frisk til uføretrygd? Dette er maktens språk, som sementerer nederlagsfølelser, fremmedgjør de dette handler om og dermed vanskeliggjør arbeidsinkluderingen.

«Stemmer teller, men ressurser avgjør,» slo den kjente samfunnsforskeren Stein Rokkan fast. Dersom personer på attføring eller uføretrygd hadde hatt større kollektiv bevissthet og organisering, hadde de verken akseptert slike talemåter eller mangel på politisk satsing på feltet. Forskning viser at de som har mest nytte av arbeidsrettede tiltak, er de som står lengst fra arbeidsmarkedet. Når skal disse gruppene få politiske garantier om tiltaksplass på lik linje med ungdom og langtidsledige? Når skal finansmyndighetene forstå at arbeidsrettede tilbud til de med store bistandsbehov er investeringer og ikke penger brukt i et unyttig sluk? Når skal finansminister Sigbjørn Johnsen og hans embetsverk forstå at dette er investeringer han først får igjen i senere år, men da på andre budsjettposter enn der de ble investert i form av reduserte helseomkostninger, flere i jobb og færre på uføretrygd?

Kong Haralds nyttårstale var et betydelig bidrag i arbeidsinkluderingen. Han ba oss ikke bare ha på samfunnsøkonomiske briller i møte med frafall fra skolen, arbeidsledighet og uførhet. Han framholdt at «hvert eneste menneske har ressurser som kan brukes i fellesskapet vårt – uavhengig av nasjonalitet, helsetilstand, livserfaring, alder og sosiale forhold. Vi må bare hjelpe hverandre til å se dem, og legge til rette for å ta dem i bruk.»

Hvis vi istedenfor fortsetter å holde folk nede gjennom nedlatende ordbruk og trusler om lavere ytelser, mens vi gjør tiltaksplasser til et knapphetsgode, står både den enkelte og samfunnet fattig tilbake.

fredag 25. februar 2011

OECD og gamle attføringsresultater

I følge Kunnskapsdepartementets nettsider drøfter OECD økonomiske, næringspolitiske og sosiale spørsmål som har virkning over landegrensene. OECDs statistikk regnes av mange som den beste i verden, heter det fra departementet. Jeg har derfor spisset ører når Arbeidsdepartementet med henvisning til OECD –rapporter gjentatte ganger har slått fast med skråsikkerhet at Norge i dag bruker mye penger på attføring sammenliknet med andre land uten at vi får så mye igjen for dette.


Dette er i beste fall upresist. I verste fall brukes dette for å ha argumenter for ikke å satse mer på arbeidsrettede tiltak og attføringsbransjen i årene fremover. Men det er jo uholdbart hvis rapportene man henviser til ikke er tilstrekkelig relevante. Jeg antar nemlig at den OECD-rapporten som brukes er – Activation Policies in Norway 2009 -working paper nr. 78. Såvidt jeg forstår bygger denne OECD-rapporten i hovedsak på et doktorgradsarbeid fra Lars Westlie publisert I 2008. Doktorgraden bygger igjen på datamateriale om personer som startet i arbeidsmarkedstiltak i årene fra 1993 til 2004. Man bruker altså hauggamle registerdata for å forklare situasjonen på attføringsfeltet i dag.

Attføringsfeltet har nemlig hatt en enorm faglig utvikling de siste årene. Min arbeidshypotese er økende samfunnsnytte av attføring de siste årene av mange årsaker. Jeg har ikke vitenskapelige belegg for å påstå dette, men begrenser meg til å ha det som hypotese ut i fra utviklingstrekk i bransjen og våre erfaringer og data. Kanskje det er på høy tid å undersøke fagligheten og leveringsdyktigheten i bransjen i dag for å lage en politikk for fremtiden?

mandag 21. februar 2011

Litt om Kafka og opptrekk og nedtrekk av tiltaksplasser

I romanen Slottet av Franz KAFKA strever hovedpersonen K med å finne svarene på hvorfor han i en fremmed landsby ikke får utføre sitt arbeid som landmåler slik den opprinnelige ansettelsen lyder. Ettersom svarene uteblir finner det sted en gradvis utmattelse for K og leseren settes i samme fremmedgjøringsmodus som K.

Statsråd Hanne Bjurstrøm reiste nylig på besøk til Nordland som er det fylket som har fått de største kuttene i arbeidsmarkedstiltak i 2011. Men i strid med opprinnelig plan hadde hun bare tid til møter med NAV og politikere mens attføringsbedriften Bodø Industri og ikke minst tiltaksdeltakere, sto utmattet tilbake uten å komme i dialog med statsråden. Statsråden hadde helt sikkert de beste hensikter. Likevel rammes tiltaksdeltakerne og attføringsapparatet ekstra når de heller ikke kommer i dialog og får svar på spørsmål fra dem som bestemmer.

Hvorfor kutter man i tiltaksplasser for de som sliter aller tyngst og har størst nytte av slike tilbud? Dette er det politiske og faglige spørsmål som ikke besvares. Det språklige forsvarsverket stilles også opp. NAV har for eksempel for lenge siden har erstattet begrepet KUTT til fordel for NEDTREKK i tiltaksplasser. Med slik sjargong fremmedgjøres de som skal gjennomføre kuttene. NAV og tiltaksleverandørene beskyttes mot å ta inn over seg de faglige, menneskelige, og samfunnsmessige konsekvensene av hva dette egentlig handler om.

Det er likevel NAV og attføringsbedriftenes sin forbannede plikt å kutte i tiltaksplassene når dette er bestemt av overordnet politiske myndighet. Men NAV har også som faginstans en forpliktelse å peke på hvilke konsekvenser slike kutt vil få selv om NEDTREKKENE må gjennomføres. Jeg foreslår derfor at NAV råder politikerne om å styrke attføringsfeltet fremover i form av flere tiltaksplasser slik at flere kan komme i arbeid og aktivitet. Blir dette OPPTREKK av tiltaksplasser?

torsdag 13. januar 2011

Stønadskalkulasjon

Innvandrere fra lavinntektsland jobber i færre år og mottar trygdeytelser i flere år enn andre arbeidstakere, heter det fra en rapport som er laget av Frichsenteret nylig. Rapporten har ikke som formål å forklare hvorfor dette skjer, men likevel lanseres følgende forklaringsmodell: Trygdesystemet, i kombinasjon med utsikter til lav lønn, gjorde dessuten at den økonomiske gevinsten ved å jobbe var svært lav for mange av innvandrerne. Dette argumentet kjøres fram på bred front i samfunnsdebatten; også som forklaring på at andre personer enn innvandrere ”velger uføretrygd” fremfor å slite i yrker med lav lønn.
Jeg skal la være å score billige poenger på at det systematisk er personer med gode, interessante og innflytelsesrike jobber som fremfører slike synspunkter om ” de andre”. Personer som sliter i ytterkanten av arbeidslivet eller er blitt uføretrygdet kommer nemlig sjelden til orde. Ofte er det også sosialøkonomer som dominerer debatten og fagfeltet enten de sitter i embetsverket som forbereder reformer, forsker på dette og gir råd til regjeringen som attpåtil ledes av en sosialøkonom. Det sosialøkonomiske aksiom som podes inn fra dag en i dette studiet kan formuleres som følger: Samfunnsøkonomifaget legger til grunn at mennesket er et økonomisk rasjonelt vesen som bl.a. har perfekt innsikt i markedet og driver nyttemaksimering.

Personer som står i fare for å bli uføretrygdet er i så fall stønadskalkulerende vesener som både kjenner ytelsesnivået og inngangsbilletten til uføretrygd og utnytter dette til siste trevl. Jeg benekter ikke at det kan finnes noen slike sammenhenger, men det er i enda større grad enn før slik at uføretrygd bare innvilges som siste løsning og etter strenge medisinske kriterier. At folk kjenner ”uføremarkedet” og driver nyttemaksimering er under enhver omstendighet for lettvint og ensidig og skjuler det forhold at de aller fleste ville ha vært en del av et jobbfellesskap og være til nytte om de hadde fått muligheten. I sin nyttårstale ba Kong Harald oss alle om ikke bare ha på samfunnsøkonomiske briller i møtet med frafall fra skolen, arbeidsledighet og uførhet.”Hvert eneste menneske har ressurser som kan brukes i fellesskapet vårt – uavhengig av nasjonalitet, helsetilstand, livserfaring, alder og sosiale forhold. Vi må bare hjelpe hverandre til å se dem, og legge til rette for å ta dem i bruk.”

Mange og kanskje svært mange kunne ha vært i jobb istedenfor å leve på uføretrygd, men jeg synes at Kong Harald har ansatser til bedre løsninger enn mange andre. Men da må vi ” se” personene tidligere. Løsningen ligger ikke i å gjøre uføretrygden dårligere, men å gripe inn med arbeidsrettede og medisinske tiltak i tide. Dette er også den beste samfunnsøkonomiske løsningen fordi vi da får mobilisert store arbeidskraftsreserver til arbeid og aktivitet.

torsdag 6. januar 2011

NHO s årskonferanse med attføringsfokus

NHOs årlige årskonferanse i begynnelsen av januar hvert år er en mediabegivenhet og brukes til å sette dagsorden fra NHOs side. Her møtes toppledere i næringslivet, politikere, samfunnstopper og noen av oss andre. I år var temaet marsjen ut av arbeidslivet. Attføring og attføringsbedriftene spilte en viktig rolle på konferansen i år. Og det var medlemsbedriften vår iFokus AS i Larvik som var eksemplet.

Jeg vil rette en hjertelig takk til administrerende direktør Tore Rønnild og medlemsbedriften vår iFokus AS som innenfor en meget kort tidsramme fikk fram hva attføring egentlig handler om: Å se hvert enkelt menneske, å bidra til å utvikle mennesker, kompetanse og samarbeid med næringslivet. Tore Rønnild fikk også synliggjort attføringsbedriften iFokus AS som en del av et bransjefelleskap av attføringsbedrifter som må brukes for alt de er verdt både av myndigheter og næringslivet.

Takk også til NHO som slapp fram ulike ”stemmer” og synspunkter i den viktige debatten om hvordan vi kan mobilisere flere fra passivitet til arbeid og aktivitet. NHO kan virkelig lage gode og fremtidsrettede årskonferanser. Likevel er det litt dumt at NHO denne gangen fremstår som mindre seriøse enn de egentlig er når man til dels overdriver og til dels bruker feile tall; jf det som skrives i Aftenposten i dag. Det er for eksempel ikke slik at andelen sysselsatte i Norge går ned og det er heller ikke slik at antallet unge uføre stiger voldsomt. Vi får tro at det er arbeidspresset som har ført til disse overdrivelser. Uansett står Norge overfor store utfordringer med å mobilisere flere til arbeid og aktivitet. Her skal bransjen av attføringsbedrifter bidra både overfor myndigheter og næringslivet og vår hovedorganisasjon NHO.

onsdag 5. januar 2011

Jeg har også tro på Nav-reformen, men…

I et innlegg i Aftenposten nylig skrev fungerende Arbeidsminister Rigmor Aaserud at hun så optimistisk på fremtiden for Nav hvor 2011 blir et avgjørende år: Det er fra nå vi skal kunne se om målet med Nav-reformen blir virkeliggjort: Flere i arbeid og aktivitet og færre på stønad, skriver hun i Aftenposten.


I likhet med Aaserud er jeg også tilhenger av Nav-reformen og fremfor alt er jeg enig med henne i at hele poenget med Nav-reformen er å mobilisere flere til arbeid. Samtidig kan jeg ikke unnlate å helle litt malurt i begeret. Regjeringen har jo ikke bare gjort det lettere for Nav og attføringsleverandørene når man har kuttet i stillinger i Nav og antall tiltaksplasser for de aller svakeste.

En annen sak er hvordan Nav skal styres fremover. Nav-ansatte må i dag rapportere på alskens detaljer og man opererer med indikatorer på hva som er gjort og ikke hvilke resultater som er oppnådd. Man teller antall i tiltak snarere enn å måle hvor mange som kommer videre til jobb og hvilke løsninger som gir best resultat for individet. Nav må stille tøffere krav til attføringsleverandørene. I dag soves det i timen, fordi fag resultater ikke vektlegges tilstrekkelig. Nav må derfor få opp kompetansen på de mange som står utenfor arbeidslivet og som trenger fornuftige og skreddersydde tilbud for å komme tilbake i jobb. Den nye Nav-direktøren Joakim Lystad må derfor måles på dette.

I all korthet. Jeg har tro på Nav-reformen, men bare hvis den kombineres med mer faglighet og mer resultatorientering i alle ledd.