I en av årstalene om ”Rikets økonomiske tilstand” for noen år siden snakket daværende sentralbanksjef Svein Gjedrem seg varm om at attføring er et venteværelse for uføretrygd. Jeg dristet meg da til å skrive korrigerende innlegg i flere aviser om at dette ikke stemte. Nesten halvparten får jobb etter attføring. Jeg fikk verken svar fra sentralbanksjefen eller noen av hans kvinner eller menn.
Gjedrem har rundet 60 år for en stund siden. Han er nå i følge pressen eneste søker til stillingen som Norges mektigste embetsmann. Han skal bli toppsjef (Finansråd) i Finansdepartementet; en stilling som han for øvrig kom fra da han ble utnevnt som Sentralbanksjef. Dette må være godt nytt for seniorsaken. Vi som er litt opp i årene synes da fremdeles å ha muligheter på arbeidsmarkedet selv om vi må regne med å møte større mangfold og konkurranse. På den andre siden vitner vel denne stolleken om at det sosialøkonomiske miljøet er mindre enn vi ante.
Hvis nå Gjedrem flytter tilbake til sitt gamle arbeidsmiljø og blir øverste sjef for bunkersen i Akersgata, har jeg en bønn til en annen som også fikk en toppjobb i moden alder: Finansminister Sigbjørn Johnsen. Ta en koselig samtale med Gjedrem. Når du er ferdig med handlingsregelen og andre større saker i første omgang, kan du spørre ham om følgende: Kan vi redusere veksten i antallet unødvendig uføretrygdede i fremtiden ved å gripe inn tidligere med arbeidsrettede tiltak?
Uten å fornærme kan Johnsen videre stille følgende ledende spørsmål til finansråden: Er det mulig at vi heller kan se på attføring som en investering? Kanskje er det da fremtidige års regnskapstall, andre finansministre og andre poster på statsbudsjettet (færre på uføretrygd) som får glede av avkastningen, men det får vel vi leve med Svein? Jeg har nemlig hørt at det ikke finnes lettvinte løsninger – attføring er et tålmodighetsarbeid som kan lykkes om attføringsapparatet hele tiden er der med gode tilbud. Jeg lurer forresten på om det er rett det som Arbeidsdepartementet påstår at ”bare” 3000 flere personer i arbeid og at de beholder jobben i mer enn fem år, vil utgjøre en fremtidig samfunnsgevinst på 3 milliarder kroner? Hva om vi da virkelig satser på gode arbeidsrettede tiltak for personer som sliter i ytterkanten av arbeidslivet istedenfor å kutte? Dette er god politikk, og det er mye å spare for samfunnet. Tenk på det, Svein. Dette må vi ta drøfte med Bjurstrøm.
1 kommentar:
"Veksten" i antall uføretrygdede? Sett prosentvis i forhold til befolkningens størrelse, har antall uføretrygdede MINKET.
Og hvis attføring er et "tålmodighetsarbeid", skyldes det urealistiske forventinger om at arbeidslivet skal begynne å ansette folk med skrantende helse. Det kommer ikke arbeidslivet til å gjøre, min gode mann.
Og hva ville vært så bra med det, da? Dermed ville jo de friske blitt skubbet ut i arbeidsledighet, og når stønadsperioden var utløpt, ville de stå uten noe å leve av. En fordel da hvis folk som meg, som iallfall har en uføretrygd å falle tilbake på, står utenfor arbeidslivet. La oss være realistiske: Det finnes bare et begrenset antall arbeidsplasser som ikke står i forhold til befolkningens størrelse, så lenge også gifte kvinner kniver om jobbene - selv om de altså har en forsørger. Da må NOEN vike plassen. Best at det blir oss som har trygden å falle tilbake på - så solidariske kan vi være, men da må også samfunnet være solidariske nok til å innrømme at DET FINNES IKKE NOK JOBBER TIL ALLE. Nemlig!
Og hvorfor er det så ille om attføring er et venteværelse for uføretrygd? Det er trygdeetaten SELV som pålegger folk å ha gjennomgått attføring/arbeidsavklaring før uføretrygd i det hele tatt vurderes! Jeg måtte selv finne praksisplass for arbeidsavklaring, ingen hjelp fra Nav der.
I det hele tatt kan jeg forsikre deg om at slik Nav-ansatte oppfører seg, kreves det god helse for å være syk - ikke minst psykisk. Det er langt på vei Nav som GJØR folk syke.
Legg inn en kommentar