onsdag 22. desember 2010

Hanne Bjurstrøm – en statsråd som vil noe

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har vært sykemeldt en tid og har dessuten virket i for kort tid til å ha satt dype spor. På vegne av attføringsfeltet ønsker jeg henne ikke bare god bedring som et medmenneske, men vi vil gjerne ha henne tilbake fordi hun fremstår som en lyttende, analytisk og en litt annerledes statsråd som vil noe med attføringsfeltet. Jeg skriver dette til tross for at vi er uenig med Bjurstrøm og regjeringen som kutter i tiltaksplasser for utsatte grupper for budsjettåret 2011. I årene fremover er det nemlig flere som vil ha behov for skreddersydde tiltak for at vi skal unngå å få flere unødvendige uføretrygdede i årene fremover.

I en lederartikkel i Finansavisen 14. desember skriver Trygve Hegnar at også han ønsker henne tilbake fordi oppgavene i Arbeidsdepartementet passer som hånd i hanske til henne. Det et godt mulig at Hegnar har andre forventninger til Bjurstrøm enn jeg som representer landets 110 attføringsbedrifter som hvert år yter tjenester til 35 000 personer som har behov for arbeidsrettede tiltak for å få og beholde jobb.

Attføringsbedriftene har lenge ønsket seg krevende arbeidsmarkedsmyndigheter som ikke bare teller antallet personer i ulike programmer, Vi vil ha større trykk på at myndighetene følger opp det som var hele poenget med Nav-reformen; nemlig at flere skal mobiliseres til arbeid og aktivitet. Bjurstrøm har berømmet attføringsfeltet for fag og kvalitet, men hun har stilt spørsmål om attføringsfeltet har tatt ut hele potensialet for å få enda flere i jobb. På denne måten tar hun utfordringene på alvor, og vil gjerne ha både attføringsfeltet og arbeidsgivere til ” å åpne opp næringslivets dører innenfra”.

Slik er Bjurstrøm en statsråd som bryr seg og vil noe med attføringsfeltet. Så derfor vil vi ha henne tilbake med kraft; også slik at hun kan overbevise Stoltenberg og finansminister Johnsen om at investering i attføring gir tifold igjen. Bare 10.000 flere i jobb og de beholder jobben i 5 år, gir nemlig en samfunnsøkonomisk gevinst på 10 milliarder kroner. Kanskje det er dette som gjør at også Hegnar vil ha henne tilbake?

tirsdag 26. oktober 2010

Lang vei å gå før tiltak blir rettighet

Arbeidsmarkedstiltak for alle som trenger det bør være et politisk mål for en regjering som ønsker at alle skal med. Dessverre blir det en fjernere drøm når den i statsbudsjettet bygger ned antall tiltaksplasser.


Muligens er ikke arbeidsmarkedspolitikken spennende nok for månelandinger. Men ambisjonsnivået bør likevel være høyt. Å gjøre arbeidsmarkedstiltak til en rettighet for de som har behov, bør være et hovedmål i arbeidsmarkedspolitikken. Først da vil en kunne få bukt med de lange køene av folk som venter på et tilbud. Først da vil en kunne gjøre noe med at personer venter i gjennomsnitt i 900 dager før man får tilbud om arbeidsrettede tiltak. Ved utgangen av august var det 156.000 personer med nedsatt arbeidsevne som ikke hadde et tilbud.


I forslaget til statsbudsjett bygges arbeidsmarkedstiltakene ned med 7000 færre tiltaksplasser i 2011, enn det man satte som mål i 2010. Dette rammer både langtidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne. Selv om vi ikke hadde forventet at statsråd Bjurstrøm skulle få gjort arbeidsmarkedstiltak til en rettighet i dette budsjettet, hadde vi forhåpninger om at hun ville opprettholde tiltaksnivået. Nå går hun motsatt vei i en situasjon hvor det finnes frigjort midler som følge av redusert sykefravær. Dette er bekymringsfullt. Samtidig er det litt vanskelig å forstå når forskning viser at utsatte grupper har størst nytte av arbeidsmarkedstiltak. Det er likevel bra at regjeringen setter kvalitet og individorientering i høysetet ved ikke å gjøre drastiske kutt i bevilgningene, men flere må få tilbud om vi skal makte å få flere i arbeid og aktivitet.

torsdag 22. juli 2010

Arbeidsmarkedstiltak må bli en rettighet

Aftenposten skriver 8. juli om at det kuttes i arbeidsmarkedstiltak i Oslo. Dette skjer over hele landet, til tross for at det med økende antall langtidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne er et stort behov for flere tiltaksplasser.


Selv om arbeidsminister Bjurstrøm er ansvarlig statsråd og Nav gjennomfører disse kuttene, er det helt feil å skylde ensidig på dem. Dette handler ikke bare om penger. Først og fremst er det budsjettsystemet som står i veien. Likevel er det regjeringen som kan initiere endringer her. I dag er det nemlig slik at finansminister Sigbjørn Johnsen bare må ta utgiftene til ytelser som f.eks livsopphold, pensjon, trygder. Disse ytelsene belaster statsbudsjettet i økende grad. Vi kan gjerne kalle dette for passive ytelser. Hvis man skal få folk over i arbeid og aktivitet og hindre ofte unødvendig uføretrygding er man avhengig av tilstrekkelige midler til arbeidsrettede tiltak. Disse er det imidlertid knapphet på og er dessuten rammestyrt i motsetning til passive ytelser. Jeg mener faktisk at dette gammeldagse budsjettsystemet er en av de viktigste årsakene til at det i dag i gjennomsnitt tar 900 dager før man får tilbud om attføring.

Jeg foreslår derfor følgende reform. Kutt ut rammestyringen av arbeidsmarkedstiltakene, og gjør disse tiltakene til en rettighet på statsbudsjettet som er utgifter som finansministeren bare må ta.

Det vil på kort sikt koste noe mer fordi utgiftene til de faglige arbeidsmarkedstiltakene kommer på toppen av utgiftene til livsopphold. Men dette vil være en aktiv investering fra regjeringen og Stortinget i å få folk i arbeid og aktivitet. Så vil finansminister Johnsen eller senere ministre få igjen på denne investeringen, men da i senere budsjettår og på helt andre poster som for eksempel redusert uføretrygding.

Så må ingen tro at dette vil bety fri flyt av penger og tiltaksplasser. Det må iverksettes tøffere kvalitetskontroll med å sende folk på rette tiltak i rett tid. Dernest må tiltaksarrangørene måles på kvalitet og resultater i langt sterkere grad enn i dag. Nav skal fremdeles bruke regneark og kontrollere tiltaksgjennomføringen, men i enda større grad bruke kompetansen sin til fag og kvalitetskontroll.

Jeg er helt enig med Høyre-leder Erna Solberg. Til Aftenpostens nettutgave 8. juli sier hun at alle som har behov for arbeidsmarkedstiltak, bør få en rett til tiltak. I hvor stor grad det er mulig å følge dette opp med en plikt, er ikke meg imot forutsatt at vedkommende er i stand til å ta imot slike tiltak. Men det er ikke poenget her som etter min mening er: En ordning hvor alle som har behov for det får arbeidsmarkedstiltak, krever at man kaster et antikvert budsjettsystem på bosset (søpla) som vi sier i Bergen.

tirsdag 13. juli 2010

Hurra for Trettebergstuen

Stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen (Ap) har bedt statsrådene Bjurstrøm (Ap) og Navarsete (Sp) om at samordningen mellom barnetrygd og sosialhjelp må bort. I 120 av landets kommuner kutter man i sosialstøtten til fattige foreldre fordi de mottar barnetrygd. Hun mener i følge Dagsavisen 8.juli at de kommunene som praktiserer slik samordning i realiteten straffer de fattigste familiene og barna. Det er å håpe at statsrådene lytter til nestlederen i stortingets arbeids-, og sosialkomite.

Selv om 310 kommuner ikke praktiserer en slik samordning, drister jeg meg til å stille spørsmålet om hvorfor vi behandler sosialhjelpsmottagerne så dårlig. Satsene for sosialhjelp i seg selv varierer fra kommune til kommune. De ligger i alminnelighet under det nivået som Statens institutt for forbruksforskning anslår som nødvendig minsteinntekt. Alt dette har jeg skrevet om tidligere, men mange har spurt meg: Hvorfor er du som leder av Bransjeforeningen Attføringsbedriftene så opptatt av dette med sosialhjelp? Bør ikke ditt fokus være attføring og broer mot arbeidslivet?

Jeg mener at arbeid er den beste form for fattigdomsbekjempelse uten at jeg behøver å begrunne dette nærmere her. Men for at folk som sliter i ytterkanten av arbeidslivet skal komme i jobb, må forholdene legges til rette for det. Når økonomien til den enkelte både er i kaos og ikke strekker til, bruker man hele sin energi på dette. Vår klare erfaring er at dette stenger for læringsprosesser, utvikling og kvalifisering som avgjør om sosialhjelpsmottageren makter å ta den lange veien tilbake til arbeidslivet. Når derfor Anette Trettebergstuen tar til orde for å gjøre noe med denne forskjellsbehandlingen, bidrar hun ikke bare til kamp mot fattigdom på kort sikt. Hvis hun vinner fram, settes også personer på sosialhjelp i disse kommunene mer i stand til å få hodet over vannet; også slik at de etterhvert kan nyttiggjøre seg attføring og arbeidsrettede tiltak. Kanskje kan da neste skritt være nyvinningen Kvalifiseringsprogrammet som det første steget over broen til arbeid. Sosialhjelpsmottagerne er en særdeles sårbar gruppe, og skiller seg fra de fleste andre som sliter i ytterkanten av arbeidsmarkedet. De er i en unntakstilstand uten stabile ytelser som dessverre ofte også varer altfor lenge.

Jeg mener fremdeles at det skal lønne seg å arbeide, men jeg føler sterkt for å gjenta mantraet mitt: Jeg har til gode å finne forskning som påviser at jo lenger tid og jo mer du har følt fattigdommen på kroppen, jo større er sjansene for å komme i arbeid.

onsdag 7. juli 2010

Hva var poenget med Nav-reformen?

Statsråd Hanne Bjurstrøm satte i februar 2010 ned en ekspertgruppe som skulle se på tiltak for å bedre Navs virkemåte. Jeg har ikke noen kvalifiserte oppfatninger med hensyn til om det er rett at den grunnleggende strukturen mellom Nav-kontorene og forvaltningsenhetene skal beholdes slik utvalget argumenterer for.

Utvalget har ellers en rekke gode forslag for eksempel mer oppgavefokusering mot arbeid og aktivitet. Likevel leser jeg innstillingen med en litt uggen følelse. Bedre IKT – ok. Bedre samhandling også riktig. Men det virker som om utvalget i for stor grad har tenkt på Nav som en ytelsesforvaltning på den ene side og et arbeidskontor for personer som har en lettere vei å gå for å få arbeid på den annen side. Nav skal gjøre en jobb for disse gruppene, men hele hensikten ned reformen var jo å legge til rette for de mange personene med sammensatte lidelser og behov som ved hjelp av Nav-reformen og nye tiltak skulle få individualiserte opplegg for å komme i arbeid og aktivitet.

Poenget med Nav-reformen var nemlig ikke en dør inn til ett kontor, men mange dører ut til arbeid og aktivitet. Man ønsket seg både en god ytelsesforvaltning (riktige penger til rette tid) og fokus på arbeid for de mange som står utenfor arbeidslivet. Selv om Nav er blitt mye bedre på begge områder under Saglies ledelse, skal jeg ikke legge skjul på at jeg særlig har vært bekymret hva angår å rendyrke innsatsen mot arbeid og aktivitet for utsatte grupper.

Arbeid er ikke bare arbeid. Vi snakker om å bygge titusenvis av broer til arbeidslivet for mange som sliter med rus, psykiatri, lese og skrivevansker m.m. Dette krever dyp kompetanse om virkemidler og ikke minst grunnleggende innsikt i hva som skal til for å få flere med sammensatte lidelser i jobb. Her trykker skoen! Det tar gjennomsnittlig 900 dager før man får tilbud om attføring og arbeidsrettede tiltak. Her er det behov for systemendringer og ikke minst en kraftig hevning av kompetansen i Nav for å treffe med riktig tiltak til rett tid. Denne kompetansen er ikke beskrevet i rapporten på en tilfredsstillende måte. Og hvis det ikke var ekspertutvalget sin oppgave, er det likevel en jobb som må gjøres.

Selv om jeg er sympatisk innstilt til å rendyrke arbeid og aktivitet, stiller jeg spørsmål om det er rett å flytte mer av de helserelaterte tjenester ut av Nav-kontorene. Hvis rus og psykiatri flyttes ut av Nav-kontorene, risikerer man nettopp å miste mobiliseringen til arbeid som ett viktig grep både av hensyn til ”pasienten” og samfunnet som trenger flere i arbeid og aktivitet. Jeg tror vi trenger kompetansekartlegging og systemendringer ( 900 dager!) for hva som kreves både av Nav og andre for å lose flere med sammensatte behov til jobb.

torsdag 1. juli 2010

Anstendig sosialhjelp = flere i jobb

For snart et år siden gikk jeg ut i Dagsavisen og mente at ”sosialhjelpen er på et så lavt nivå at de som mottar den, strever med å få endene til å møtes. I tillegg er de nesten en dagsjobb i seg selv å skaffe seg de ytelsene man har rett på. Da har du ikke energi til å bruke krefter på tå komme i jobb”. Når dette intervjuet med meg skapte en del rabalder, hadde det kanskje sammenheng med at jeg tabloid ble presentert som NHO-direktør eller såkalt NHO-topp. Sannheten er jo at jeg er direktør for Attføringsbedriftene som er en bransjeorganisasjon i NHO. Og på vegne av attføringsbedriftene har jeg synspunkter om hvordan man kan bygge bro til arbeidslivet for personer som strever med å få innpass i arbeidsmarkedet.


I disse dager foreligger tall fra Statistisk Sentralbyrå som sier at antallet på sosialhjelp fra 2009 er økende etter at det har vært jevn nedgang fra 1993 til 2008. Samtidig fremgår det av tallene at utgiftene til sosialhjelp har vært mer moderat i 2009 slik at hver enkelt mottaker i 2009 i gjennomsnitt fikk utbetalt mindre enn året før.

Da spør jeg meg hva som er årsaken til at vi i Norge nærmest har som prinsipp at sosialhjelpsmottagerne som ofte også sliter ellers i livet, skal utsettes for en så dårlig og ustabil økonomisk situasjon. Kanskje fattigdomsforsker Karin Tvetene Gustavsen er inne på noe når hun i et avisintervju hevder at De som ikke er i stand til å jobbe i det hele tatt bør få en varig trygdeytelse, og alle de andre bør få en form for kvalifiseringstrygd. Denne trygden skal ligge på et anstendig inntekstnivå, fordi jeg mener at det vil gjøre folk i stand til å være i aktivitet. Den vil være arbeidsmotiverende.

Gustavsen og flere til mener altså at et anstendig og stabilt nivå på ytelsene faktisk fremmer muligheten for å komme arbeid, men stortingsflertallet er ikke lydhøre for denne argumentasjonen. Ytelsen alene er selvsagt ikke nok for å motivere flere til arbeid og aktivitet fordi mange sosialhjelpsmottagere trenger bred og tett oppfølging for å få fotfeste i arbeidslivet. Her er Kvalifiseringsprogrammet en nyttig tilvekst. Jeg mener det skal lønne seg å arbeide, men det må ikke stå i veien for å behandle sosialhjelpsmottagerne med økonomiske ytelser og på andre måter som gjør at man får energi til å ta den lange veien mot arbeidslivet. For det finnes vel ikke forskning som viser at jo lenger tid du har følt fattigdommen på kroppen, jo større er sjansene for å komme i jobb?

onsdag 23. juni 2010

De besværlige sykefraværsforklaringene

I første kvartal 2010 er sykefraværet 7 % mot 7.7% på samme tidspunkt fjor. Jeg utelukker ikke at statsråd Hanne Bjurstrøm og seniorforsker Knut Røed ved Frischsenteret kan ha noe rett i at all oppmerksomheten og debatten omkring sykefraværet for et halvt år siden kan ha bidratt til denne nedgangen. Likevel kan jeg ikke fri meg fra at både statsråden og Røed forenkler. I alle fall er det vanskelig å finne empiri på at sykefraværsdebatten i fjor bl.a. med trusler om at sykefraværet også skal svi på pungen både for arbeidsgiver og arbeidstaker i seg selv utgjør et hovedbidrag til nedgangen. Dette er i alle fall forklaringene på nedgangen både fra Bjurstrøm og Røed til Dagens Næringsliv i dag 23.juni.

Midt under den opphetede sykefraværsdebatten for et halvt år siden var det heldigvis flere som tok til orde å være mer faktabasert med hensyn til hva som virker og ikke virker for å få ned sykefraværet. Forskningsleder Roger Bjørnstad i Statistisk Sentralbyrå var en av disse. Også forskningslederen erkjenner at et høyt sykefravær koster samfunnet mye. Samtidig tok han til orde for å ha litt mer is i magen fordi man ikke uten videre kan forklare sykefraværsøkning som latskap hos arbeidstakerne som dessverre var en gjennomgangsmelodi blant mange. Derimot pekte han allerede i januar 2010 at sykefraværet kom til å gå ned med mange prosentpoeng i 2011 og 2012 som følge av de økonomiske konjunkturene. Så har altså dette skjedd uten bruk av kutt i sykelønnsordningen bare litt tidligere enn prognosene fra SSB. I Klassekampen i dag føler ikke Bjørnstad i SSB behov for å hovere. Nøkternt slår han likevel fast at dagens nedgang er like markant som økningen som skapte så mye rabalder i fjor. Økningen i fjor var et resultat av den høye sysselsettingen; ikke fordi folk flest var blitt latere. Derfor er det så befriende når Bjørnstad i en artikkel Samfunnsøkonomen nr. 3 2010 konkluderer som følger:

Sykelønnsordningen er imidlertid et ledd i et velferdsprogram som tar sikte på å inkludere flest mulig i arbeidslivet. Internasjonal sammenlikning tyder på at dette har vært vellykket; Norge har svært høy yrkesaktivitet nettopp blant de gruppene som er hyppige brukere av disse velferdsordningene. Dersom det å kutte i sykelønnsordningen og andre velferdsprogrammer viser seg å redusere yrkesaktiviteten blant kvinner, eldre og funksjonshemmede, kan det samfunnet sparer i sykelønnsutgifter bli motvirket av redusert verdiskapning og økte samfunnskostnader på andre områder.

For egen del har jeg klokketro på virkemidlene i IA-avtalen med gradert sykemelding og tidligere inngripen fra arbeidsgivere og Nav samt at langtidssykemeldte ikke blir gitt opp, men får tilbud om attføring og arbeidsrettede tiltak for å øke sysselsettingen enda mer. På denne måten får man ikke bare ned sykefraværet, men hindrer også unødvendig uføretrygdning for mange som både har muligheter og ønsker å jobbe dersom forholdene legges til rette.

mandag 21. juni 2010

Brukte stortingsdebut til å snakke varmt om attføring

Line Vennesland (AP) er en ung vararepresentant fra Sørlandet som brukte debutinnlegget sitt til å ta til orde for økte midler til arbeidsmarkedstiltak på stortingets talerstol under ”selveste” finansdebatten om Revidert Nasjonal Budsjett for 2010. Hun får massivt skryt både for form og innhold fra andre opposisjonspolitikere fra Sørlandet, skriver Agderposten i en reportasje 18. juni.

Jeg skal ikke la meg friste til å etterlyse flere slike innlegg ettersom jeg er ”kjøpt og betalt” av attføringsbedriftene til å fremme denne viktige saken. Derfor er det desto mer gledelig at det finnes uhildede representanter fra hele partifloraen som løfter fram denne saken. Og her er heldigvis ikke Vennesland alene. For i tillegg til sørlandskollegaen Kjell Ingolf Ropstad (Krf) finnes det også mange garvede representanter som med like stor glød vil ha mer og tidligere trykk på attføring og arbeidsrettede tiltak. To fremstående eksempler i så måte er Karin Andersen fra SV og Erna Solberg fra Høyre.

Denne gangen dreier det seg om de nye dagbaserte tiltakene både for sykemeldte og andre som attføringsbedriftene på Sørlandet driver for Nav med meget gode resultater. Det rapporteres om suksess fra hele landet både med attføringsbedriftene og andre som leverandører av disse tiltakeene. Langtidssykemeldte og andre som sliter i ytterkanten av arbeidslivet kommer i jobb etter ”bare” 12 ukers opplegg. Atter andre trenger lenger tid, men får startet attføringsprosessen tidligere gjennom de nye tiltakene Arbeidsrettet Rehabilitering, Oppfølging og Avklaring. Jeg har derfor i likhet med Vennesland og andre vansker med å forstå at disse tiltakene nå bygges ned som følge av pengemangel.

fredag 18. juni 2010

DET MÅ BYGGES TI-TUSENVIS AV BROER TILTAKE TIL ARBREIDSLIVET

Jeg skylder den engasjerte bergensbyråden Christine Benedichte Meyer en stor takk for at jeg – en middelaldrende herremann - nå ”blogger meg”. Jeg skriver dette uten et snev av ironi og med respekt fordi hun har sterke meninger om attføring akkurat som meg. Hvor mye vi er enig eller uenig i når det kommer til stykket, vet jeg ikke. Men mye av det som står i kronikken hennes i DN 15. juni, er jeg rykende uenig i.

Meyer tar nemlig til orde for at vi bare kan glemme å bygge broer tilbake til ordinært arbeidsliv for de mange som har falt ut av arbeidslivet. Det er flere grunner til at jeg er uenig med henne selv om også jeg mener det er behov for flere tilrettelagte arbeidsplasser for personer som er for syke til ordinært arbeidsliv, men for friske til uføretrygd.

Det er unyansert og ikke basert på empiri når bergensbyråden slår fast at bare et fåtall av personer med rusvansker og psykiske lidelser kan komme ut i ordinært arbeidsliv på ordinære vilkår. I de senere år har i underkant av 50 % av de som er på attføring, kommet ut i jobb på ordinære vilkår i følge tall fra Nav. Det virker nesten som hun har kapitulert ved å hevde at det bare er mulig å få personer i ytterkanten av arbeidslivet tilbake til arbeid gjennom varig tilrettelagte arbeidsplasser eller varig sponsing av næringslivet. Rett nok burde flere fått anledning til å bygge sine broer tilbake til arbeidslivet ved flere tiltaksplasser, men hvorfor kaster hun vrak på det som beviselig virker? Hvorfor setter hun fornuftige tiltak opp mot hverandre?

Meyers kronikk 15, juni er en systemkritikk i følge henne selv Men den viktigste systemfeilen unnlater hun å skrive om. Nå tar det i gjennomsnitt 900 dager i følge tall fra Nav før man får tilbud om attføring. Denne systemfeilen er det viktigste hinderet for at ikke enda flere kommer tilbake i jobb og færre havner på unødvendig uføretrygd, noe som også understøttes i rapporter fra OECD.

Jeg kan heller ikke unnlate å si at kronikken hennes bærer preg av et statisk syn både på mennesker og næringsliv. Rett nok er det en rekke arbeidsoppgaver som en blind eller for den saks skyld en døv ikke kan utføre, men betyr det at en blind i utgangspunktet bare kan utføre 80 % av det som forventes av andre slik som Meyer antyder? Dette er en nedvurdering av blinde og andre funksjonshemmede som med eller uten tilrettelegging vil fungere utmerket i en rekke stillinger. Mange med psykiske lidelser, rusvansker, store lese,- og skrivevansker innehar en så stor arbeidskapital som også kan foredles og videreutvikles ved riktig og målrettet attføringsinnsats. Mange får tilført selvtillit og tar for eksempel fagbrev og vokser seg inn i arbeidslivet. Og erfaringer fra attføringsbedriftene viser også at næringslivet ansetter personer etter attføring i tusentall.