Hurra for Trettebergstuen

Stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen (Ap) har bedt statsrådene Bjurstrøm (Ap) og Navarsete (Sp) om at samordningen mellom barnetrygd og sosialhjelp må bort. I 120 av landets kommuner kutter man i sosialstøtten til fattige foreldre fordi de mottar barnetrygd. Hun mener i følge Dagsavisen 8.juli at de kommunene som praktiserer slik samordning i realiteten straffer de fattigste familiene og barna. Det er å håpe at statsrådene lytter til nestlederen i stortingets arbeids-, og sosialkomite.

Selv om 310 kommuner ikke praktiserer en slik samordning, drister jeg meg til å stille spørsmålet om hvorfor vi behandler sosialhjelpsmottagerne så dårlig. Satsene for sosialhjelp i seg selv varierer fra kommune til kommune. De ligger i alminnelighet under det nivået som Statens institutt for forbruksforskning anslår som nødvendig minsteinntekt. Alt dette har jeg skrevet om tidligere, men mange har spurt meg: Hvorfor er du som leder av Bransjeforeningen Attføringsbedriftene så opptatt av dette med sosialhjelp? Bør ikke ditt fokus være attføring og broer mot arbeidslivet?

Jeg mener at arbeid er den beste form for fattigdomsbekjempelse uten at jeg behøver å begrunne dette nærmere her. Men for at folk som sliter i ytterkanten av arbeidslivet skal komme i jobb, må forholdene legges til rette for det. Når økonomien til den enkelte både er i kaos og ikke strekker til, bruker man hele sin energi på dette. Vår klare erfaring er at dette stenger for læringsprosesser, utvikling og kvalifisering som avgjør om sosialhjelpsmottageren makter å ta den lange veien tilbake til arbeidslivet. Når derfor Anette Trettebergstuen tar til orde for å gjøre noe med denne forskjellsbehandlingen, bidrar hun ikke bare til kamp mot fattigdom på kort sikt. Hvis hun vinner fram, settes også personer på sosialhjelp i disse kommunene mer i stand til å få hodet over vannet; også slik at de etterhvert kan nyttiggjøre seg attføring og arbeidsrettede tiltak. Kanskje kan da neste skritt være nyvinningen Kvalifiseringsprogrammet som det første steget over broen til arbeid. Sosialhjelpsmottagerne er en særdeles sårbar gruppe, og skiller seg fra de fleste andre som sliter i ytterkanten av arbeidsmarkedet. De er i en unntakstilstand uten stabile ytelser som dessverre ofte også varer altfor lenge.

Jeg mener fremdeles at det skal lønne seg å arbeide, men jeg føler sterkt for å gjenta mantraet mitt: Jeg har til gode å finne forskning som påviser at jo lenger tid og jo mer du har følt fattigdommen på kroppen, jo større er sjansene for å komme i arbeid.