For snart et år siden gikk jeg ut i Dagsavisen og mente at ”sosialhjelpen er på et så lavt nivå at de som mottar den, strever med å få endene til å møtes. I tillegg er de nesten en dagsjobb i seg selv å skaffe seg de ytelsene man har rett på. Da har du ikke energi til å bruke krefter på tå komme i jobb”. Når dette intervjuet med meg skapte en del rabalder, hadde det kanskje sammenheng med at jeg tabloid ble presentert som NHO-direktør eller såkalt NHO-topp. Sannheten er jo at jeg er direktør for Attføringsbedriftene som er en bransjeorganisasjon i NHO. Og på vegne av attføringsbedriftene har jeg synspunkter om hvordan man kan bygge bro til arbeidslivet for personer som strever med å få innpass i arbeidsmarkedet.
I disse dager foreligger tall fra Statistisk Sentralbyrå som sier at antallet på sosialhjelp fra 2009 er økende etter at det har vært jevn nedgang fra 1993 til 2008. Samtidig fremgår det av tallene at utgiftene til sosialhjelp har vært mer moderat i 2009 slik at hver enkelt mottaker i 2009 i gjennomsnitt fikk utbetalt mindre enn året før.
Da spør jeg meg hva som er årsaken til at vi i Norge nærmest har som prinsipp at sosialhjelpsmottagerne som ofte også sliter ellers i livet, skal utsettes for en så dårlig og ustabil økonomisk situasjon. Kanskje fattigdomsforsker Karin Tvetene Gustavsen er inne på noe når hun i et avisintervju hevder at De som ikke er i stand til å jobbe i det hele tatt bør få en varig trygdeytelse, og alle de andre bør få en form for kvalifiseringstrygd. Denne trygden skal ligge på et anstendig inntekstnivå, fordi jeg mener at det vil gjøre folk i stand til å være i aktivitet. Den vil være arbeidsmotiverende.
Gustavsen og flere til mener altså at et anstendig og stabilt nivå på ytelsene faktisk fremmer muligheten for å komme arbeid, men stortingsflertallet er ikke lydhøre for denne argumentasjonen. Ytelsen alene er selvsagt ikke nok for å motivere flere til arbeid og aktivitet fordi mange sosialhjelpsmottagere trenger bred og tett oppfølging for å få fotfeste i arbeidslivet. Her er Kvalifiseringsprogrammet en nyttig tilvekst. Jeg mener det skal lønne seg å arbeide, men det må ikke stå i veien for å behandle sosialhjelpsmottagerne med økonomiske ytelser og på andre måter som gjør at man får energi til å ta den lange veien mot arbeidslivet. For det finnes vel ikke forskning som viser at jo lenger tid du har følt fattigdommen på kroppen, jo større er sjansene for å komme i jobb?
1 kommentar:
Hei, deler dine synspunkter, med ett forbehold. At sosialhjelpsytelsene kan gå ned, trenger ikke nødvendigvis bety at den enkelte mottaker får det verre. Sosialhjelp er jo en ytelse som vurderes i forhold til den totale situasjonen til hver enkelt.
Når det er sagt, vil jeg understeke at hele tanken bak Nav-reformen er akkurat det du påpeker. De som har mulighet til å komme i jobb, men som står i fare for å bli langtids sosialhjelpsmottakere fordi de mangler kvalifikasjoner som er etterspurt på arbeidsmarkedet, skal få tilbud om kvalifiseringsprogram med tilhørende økte utbetalinger. De som av ulike årsaker ikke kan klare å komme i jobb, skal på trygd. Jeg oppfatter at det er det samme som forskeren sier, bare med litt andre ord.
Da vi vedtok Nav-reformen, var vi faktisk forberedt på at antall trygdemottakere ville øke i den første perioden. Intensjonen er at sosialhjelpen skal bli det den er ment å være, en nødhjelp i en kortere periode for å komme seg gjennom en vanskelig situasjon. Folk som ikke kan jobbe, skal ikke måtte gå og søke om penger til livets opphold om og om igjen. De skal ha trygd. Hvis virkeligheten blir en annen enn Stortinget har ment, må vi gå gjennom hva det er som ikke fungerer. Tilbakemeldinger fra dere som står midt i det, er viktige i den forbindelse.
Mvh Lise Christoffersen, stortingsrepresentant (Ap)
Legg inn en kommentar