Robert Eriksson har sendt ut på høring et forslag om at
store deler av attføringstilbudet for personer i ytterkanten av arbeidslivet
skal ut på anbud. Eriksson hevder dette
gjør at ideelle organisasjoner og sosiale entreprenører som Pøbelprosjektet kan
gi tilbud. Dette er en konstruert motsetning, for det er ikke noe i veien for
at disse kan gi tilbud i dag som forhåndsgodkjente aktører med utbytteforbud, slik
både Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon gjør i dag. Alvoret i Erikssons forslag handler faktisk
ikke dypest sett om hvem som skal gi tilbud, men om hvem som skal få. Konsekvensene
i andre land som har gjennomført disse endringene, er at de sterkeste får
tilbud, mens innsatsen for de mest utsatte gruppene forvitrer.
I høringsnotatet kommer det klart fram at regjeringen ikke
lenger vil ha egne avklarings- og oppfølgingstilbud for funksjonshemmede og de
svakeste gruppene. Statsråden overser fullstendig forskjellene mellom ordinære
arbeidssøkere og en uensartet gruppe mennesker som på grunn av f.eks. psykiske
lidelser, rusmiddelbruk og ulike helseplager har problemer med å få innpass på
arbeidsmarkedet. Representanter for regjeringen har nettopp påpekt behovet for
å satse på de sterkeste. Anbud med press på å levere folk til jobb på kortest
mulig tid vil forsterke dette. Tilbyderne vil da se på det som gir størst mulig
fortjeneste, i dette tilfellet de man raskest kan få i jobb. Mens brukere som
blir veiet og funnet for tunge for disse tilbudene, vil risikere å stå uten
tilbud som gir mulighet til ordinær jobb. Attføringsbransjen og flere ideelle
leverandører kan bli bedre, men disse har en definert samfunnsoppgave om å være
der for de som sliter enten "markedene" er gode eller dårlige.
Anbudsutsetting av dette feltet gir ikke mangfold, slik også
statsråden mente som ledende opposisjonspolitiker. Internasjonale erfaringer
viser at dette blir enfold med få aktører og med ensidige konsepter som vinner
fram. Statsråden lover at internasjonale konserner ikke skal støvsuge dette
markedet, men har verken i høringsnotatet eller på annen måte forklart hvordan
han skal unngå dette.
Dette er ikke, som han hevder, en liten endring. Hovedtanken
bak Nav-reformen var å få flere med sammensatte og store bistandsbehov i jobb.
Nå risikerer han å bruke mer penger og innsats på de mest ressurssterke
brukerne og leverandørene. Kanskje statsråden hadde nådd lenger med sine
forslag om han hadde utredet dette bedre og lagt det inn i den bebudede
stortingsmeldingen fremfor å rushe dette gjennom en enkel forskriftsendring?
