Kan veksten i antallet uføretrygdede stanses?

Uføremeldingen legges fram i morgen. Den vil heldigvis slå ring om uføretrygden. Karin Andersen (SV) og Raymond Johansen (AP) har sagt det før, og jeg er helt enig: En uføretrygd som man kan leve av, er et adelsmerke med det norske samfunnet. Jeg er derfor også enig med seniorforsker Knut Røed fra Frischsenteret som uttaler til Klassekampen 25.mai at det beste er ….å kombinere en høy kompensasjonsgrad ( les en uføretrygd å leve av) med aktiviserende ordninger for eksempel gradert sykemelding.


Jeg tror at regjeringen i morgen også vil legge fram forslag som gjør det lettere å kombinere arbeid og trygd. Det er bra, men et perspektiv drukner i den ofte unyanserte uføredebatten: Hva kan vi gjøre for å hindre unødvendig uføretrygdede i fremtiden?

Etter min mening er det helt urealistisk å tro at vi kan redusere antallet uføretrygdede i årene fremover. Men en så høy sysselsetting som vi har i Norge og med en aldrende befolkning sier det nesten seg selv. Likevel er det mulig å stanse veksten i antallet uføretrygdede, men det krever kraftfulle investeringer som samfunnet først vil få avkastning på etter noen år i form av redusert vekst i antallet uføretrygdede. Vi trenger mer satsning på aktiviserende tiltak som for eksempel gradert sykemelding og det nye tiltaket Arbeidsrettet Rehabilitering som nå sliter med pusteproblemer som følge av manglende bevilgninger. Vi trenger kort og godt en mer offensiv attføringspolitikk for personer som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Dette må bety langt flere tiltaksplasser, reduserte ventetider og enda mer satsning på jobbmatchende attføringstilbud.

Kvalitetssikring av attføringstjenester og agurkens krumming.

Jeg skal i denne omgang la ligge at det var attføringsbransjen selv som har måttet drive fram systemer for kvalitetssikring av attføringstjenester – et krav som vel egentlig burde kommet fra oppdragsgiveren vår; nemlig arbeidsmarkedsmyndighetene. Nav fortjener likevel honnør for at etaten nå ser verdien av dette. Vi regner derfor at det får konsekvenser for de leverandører som ikke har funnet det bryet verdt med å få sertifisering innen 31. desember 2011. Man har de merkeligste krav og forordninger for eksempel om agurkens lengde og krumming. Da tar det tar seg rett og slett ikke ut at man tillater slendrian i kvalitetssikring av tjenester for å bidra til at mennesker kan komme tilbake til arbeid.

En fersk Econ-rapport peker nemlig på at innføringen av EQUASS ASSURANCE har ført til kvalitetsforbedring og økt innovasjon i attføringsfeltet. Systemet gir nemlig Nav-kontorene en unik mulighet til å påvirke tiltaksleverandørene for ytterligere forbedring av tjenestene.


Nav stiller derfor nå krav om at alle som leverer tjenester innenfor skjermet sektor fra 1.1.2012 skal være kvalitetsgodkjente gjennom et kvalitetssikringssystem med eksterne revisjon. Både attførings, og vekstbedriftene anbefaler Equass Assurance både fordi dette systemet er meget dynamisk og fordi det sterkt fokuserer på hva bedriftene gjør for å tilpasse tjenestene til individenes behov. Så er likevel Equass Assurance bare et minstekrav for kvalitet.

Onde tunger vil ha det til at attføringsbransjen tok initiativet til kvalitetssikring av attføringstjenester med ekstern revisjon for å hindre at andre enn attføringsbedriftene slipper til på attføringsområdet. Dette argumentet faller på sin egen urimelighet. Men selv om dette nå skulle ha vært vårt motiv, kan jo uansett ikke dette være et saklig argument mot systemer for kvalitetssikringssystemer med kontinuerlig forbedring av attførings og velferdstjenester. Og hvorfor stiller man ikke krav om slike systemer til alle som leverer arbeidsmarkedstjenester til Nav?