torsdag 26. mai 2011

Kan veksten i antallet uføretrygdede stanses?

Uføremeldingen legges fram i morgen. Den vil heldigvis slå ring om uføretrygden. Karin Andersen (SV) og Raymond Johansen (AP) har sagt det før, og jeg er helt enig: En uføretrygd som man kan leve av, er et adelsmerke med det norske samfunnet. Jeg er derfor også enig med seniorforsker Knut Røed fra Frischsenteret som uttaler til Klassekampen 25.mai at det beste er ….å kombinere en høy kompensasjonsgrad ( les en uføretrygd å leve av) med aktiviserende ordninger for eksempel gradert sykemelding.


Jeg tror at regjeringen i morgen også vil legge fram forslag som gjør det lettere å kombinere arbeid og trygd. Det er bra, men et perspektiv drukner i den ofte unyanserte uføredebatten: Hva kan vi gjøre for å hindre unødvendig uføretrygdede i fremtiden?

Etter min mening er det helt urealistisk å tro at vi kan redusere antallet uføretrygdede i årene fremover. Men en så høy sysselsetting som vi har i Norge og med en aldrende befolkning sier det nesten seg selv. Likevel er det mulig å stanse veksten i antallet uføretrygdede, men det krever kraftfulle investeringer som samfunnet først vil få avkastning på etter noen år i form av redusert vekst i antallet uføretrygdede. Vi trenger mer satsning på aktiviserende tiltak som for eksempel gradert sykemelding og det nye tiltaket Arbeidsrettet Rehabilitering som nå sliter med pusteproblemer som følge av manglende bevilgninger. Vi trenger kort og godt en mer offensiv attføringspolitikk for personer som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Dette må bety langt flere tiltaksplasser, reduserte ventetider og enda mer satsning på jobbmatchende attføringstilbud.

1 kommentar:

Lars Sandvik sa...

Den viktigste innsatsen vil være den som er rettet mot ungdom, det vil si de som står i fare for å falle utenfor når de er ferdige på skolen og flytter hjemmefra. Fra en attføringsveilders side så ser jeg at det kommer stadig flere unge mennesker til oss fra NAV som har ulike psykiske utfordringer. Mye knyttet opp til sosial angst! Hva det er som er gått galt på veien er ikke så godt å si, men at skolen mangler noen redskaper er nærliggende å tro. Som forelder til fire barn vet jeg at det er en krevende øvelse å følge opp både skolearbeid, fritdsaktiviteter og annet. Det krever i høyeste grad ressurser fra hjemmet sin side. Min kone og jeg er såkalte ressurssterke foreldre med høy utdannelse begge to, men vi føler ofte at vi beveger oss i randsonen av hva som er tilstrekkelig. En aleneforelder med lav inntekt vil i møte med et krevende skoleapparat nødvendigvis måtte slite. Og det er ikke snakk om skippertak som hjelper. Barna går for lenge på skole til at det fungerer. Å ha ressurser og kompetanse til å følge opp skolearbeid og andre foreldreforpliktelser i 12 år per barn etter barnehage krever mer enn mange kan imøtekomme. Hva skjer med en ung gutt eller jente når skolen arrangerer foreldrebetalt skoletur til Krakow (under dekke av FAU så klart), dersom foreldrene ikke kan betale? Eller må slutte på kulturskolen forde egenbetalingen blir for høy? Jeg sier ikke at dette utvikler sosial angst som igjen blir arbeidshemmennde og fører til uføretrygd i seg selv, men at det er en sammenheng med tidlige opplevd fattigdom og stigamtisering og hva som er vedkommendes inntektsikringen om noen år forteller statistikken noe om.
Et viktig tiltak er å gi foreldrene til disse baran vi ønkser skal klare seg selv muligheter til å kunne øke egen inntekt gjennom arbeid. Men et annet viktig tiltak som vi alle kan bidra med er å ikke bare nikke og smile når økonomisk eksluderende forslag fremmes på foreldremøter, i fotball kubb og andre steder.