Mistenksomhetens språk

Vi har til gode å treffe personer som rasjonelt og kalkulerende ser fram til et liv på uførepensjon for å slippe å arbeide. Men den språkbruken som møter mennesker i attføringsapparatet er så mistenkeliggjørende at den i seg selv virker ekskluderende

Når regjeringen om ikke lenge legger fram uføremeldingen sin, vil nok en gang personer som sliter med sjukdom i ytterkanten av arbeidslivet måtte høre følgende fra det velfødde Norge: Trygdeordningene er for gode. Det lønner seg ikke å arbeide, og antallet uføretrygdede har aldri vært høyere til tross for at helsetilstanden for befolkningen aldri har vært bedre.

Attføringsapparatet arbeider med titusenvis av personer med psykiske lidelser, rusvansker og lese- og skrivevansker som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Dette er personer som står i fare for å bli uføretrygdet, men hvor mange også kan ta den lange veien tilbake til arbeidslivet om de tilføres kompetanse og ikke minst hvis vi makter å utløse ressurser hos den enkelte til å tro på seg selv. Mistenksomheten om at trygdeordningene er for gode og den ekskluderende språkbruken stemmer rett og slett ikke med det vi ser i vår hverdag og virker arbeidsekskluderende i seg selv. Noen fortviler og ser ofte ikke annen mulighet enn uføretrygd som følge av omfattende helseplager. Mange kommer seg videre i arbeid. Men vi har til gode å treffe personer som rasjonelt og kalkulerende ser fram til et liv på uførepensjon for å slippe å arbeide. Og så er det jo heller ikke noen gullkantet uførepensjon som venter.

Høyresidens bruk av begrepet «utenforskap» er med rette blitt kritisert, men det vrimler av tilslørende og stigmatiserende ordbruk på dette området. I det byråkratiske språket parkerer vi personer både språklig og i praksis på «passive ytelser», som da står i motsetning til alle oss andre som bidrar i samfunnets verdiskapning. 160.000 personer venter på arbeidsrettede tilbud, og de har ventet i måneder og år, og altfor mange blir unødvendig uføretrygdet fordi samfunnet ikke stilte opp med attføring i tide. Slik holder manglende satsing på arbeidsrettede tiltak folk utenfor arbeid og aktivitet. Og ikke nok med det. Vi tildeler dem bevisst eller ubevisst språklige lyskespark om at de lever på passive ytelser. Og hva med å smake på ordet «restarbeidsevne», hvis du for eksempel skulle bli for syk til å delta for fullt i arbeidslivet, men er for frisk til uføretrygd? Dette er maktens språk, som sementerer nederlagsfølelser, fremmedgjør de dette handler om og dermed vanskeliggjør arbeidsinkluderingen.

«Stemmer teller, men ressurser avgjør,» slo den kjente samfunnsforskeren Stein Rokkan fast. Dersom personer på attføring eller uføretrygd hadde hatt større kollektiv bevissthet og organisering, hadde de verken akseptert slike talemåter eller mangel på politisk satsing på feltet. Forskning viser at de som har mest nytte av arbeidsrettede tiltak, er de som står lengst fra arbeidsmarkedet. Når skal disse gruppene få politiske garantier om tiltaksplass på lik linje med ungdom og langtidsledige? Når skal finansmyndighetene forstå at arbeidsrettede tilbud til de med store bistandsbehov er investeringer og ikke penger brukt i et unyttig sluk? Når skal finansminister Sigbjørn Johnsen og hans embetsverk forstå at dette er investeringer han først får igjen i senere år, men da på andre budsjettposter enn der de ble investert i form av reduserte helseomkostninger, flere i jobb og færre på uføretrygd?

Kong Haralds nyttårstale var et betydelig bidrag i arbeidsinkluderingen. Han ba oss ikke bare ha på samfunnsøkonomiske briller i møte med frafall fra skolen, arbeidsledighet og uførhet. Han framholdt at «hvert eneste menneske har ressurser som kan brukes i fellesskapet vårt – uavhengig av nasjonalitet, helsetilstand, livserfaring, alder og sosiale forhold. Vi må bare hjelpe hverandre til å se dem, og legge til rette for å ta dem i bruk.»

Hvis vi istedenfor fortsetter å holde folk nede gjennom nedlatende ordbruk og trusler om lavere ytelser, mens vi gjør tiltaksplasser til et knapphetsgode, står både den enkelte og samfunnet fattig tilbake.