Stønadskalkulasjon

Innvandrere fra lavinntektsland jobber i færre år og mottar trygdeytelser i flere år enn andre arbeidstakere, heter det fra en rapport som er laget av Frichsenteret nylig. Rapporten har ikke som formål å forklare hvorfor dette skjer, men likevel lanseres følgende forklaringsmodell: Trygdesystemet, i kombinasjon med utsikter til lav lønn, gjorde dessuten at den økonomiske gevinsten ved å jobbe var svært lav for mange av innvandrerne. Dette argumentet kjøres fram på bred front i samfunnsdebatten; også som forklaring på at andre personer enn innvandrere ”velger uføretrygd” fremfor å slite i yrker med lav lønn.
Jeg skal la være å score billige poenger på at det systematisk er personer med gode, interessante og innflytelsesrike jobber som fremfører slike synspunkter om ” de andre”. Personer som sliter i ytterkanten av arbeidslivet eller er blitt uføretrygdet kommer nemlig sjelden til orde. Ofte er det også sosialøkonomer som dominerer debatten og fagfeltet enten de sitter i embetsverket som forbereder reformer, forsker på dette og gir råd til regjeringen som attpåtil ledes av en sosialøkonom. Det sosialøkonomiske aksiom som podes inn fra dag en i dette studiet kan formuleres som følger: Samfunnsøkonomifaget legger til grunn at mennesket er et økonomisk rasjonelt vesen som bl.a. har perfekt innsikt i markedet og driver nyttemaksimering.

Personer som står i fare for å bli uføretrygdet er i så fall stønadskalkulerende vesener som både kjenner ytelsesnivået og inngangsbilletten til uføretrygd og utnytter dette til siste trevl. Jeg benekter ikke at det kan finnes noen slike sammenhenger, men det er i enda større grad enn før slik at uføretrygd bare innvilges som siste løsning og etter strenge medisinske kriterier. At folk kjenner ”uføremarkedet” og driver nyttemaksimering er under enhver omstendighet for lettvint og ensidig og skjuler det forhold at de aller fleste ville ha vært en del av et jobbfellesskap og være til nytte om de hadde fått muligheten. I sin nyttårstale ba Kong Harald oss alle om ikke bare ha på samfunnsøkonomiske briller i møtet med frafall fra skolen, arbeidsledighet og uførhet.”Hvert eneste menneske har ressurser som kan brukes i fellesskapet vårt – uavhengig av nasjonalitet, helsetilstand, livserfaring, alder og sosiale forhold. Vi må bare hjelpe hverandre til å se dem, og legge til rette for å ta dem i bruk.”

Mange og kanskje svært mange kunne ha vært i jobb istedenfor å leve på uføretrygd, men jeg synes at Kong Harald har ansatser til bedre løsninger enn mange andre. Men da må vi ” se” personene tidligere. Løsningen ligger ikke i å gjøre uføretrygden dårligere, men å gripe inn med arbeidsrettede og medisinske tiltak i tide. Dette er også den beste samfunnsøkonomiske løsningen fordi vi da får mobilisert store arbeidskraftsreserver til arbeid og aktivitet.