Behov for stortingsmelding om arbeidsrettede tiltak

Brofoss-utvalget om arbeidsrettede tiltak greide ikke å samle seg om felles anbefalinger til hvordan fremtidens sektor for arbeidsrettede tiltak skal se ut. Tvert i mot er usikkerheten og uenighetene store, og det foreligger derfor tre modeller for fremtiden. Jeg skal ikke dvele lenge med hvorfor attføringsbedriftene mener at bare modell 1 gir størst nytte for brukerne, samfunnet, næringslivet og samfunnsøkonomien både på kort og lang sikt. Les vår høringsuttalelse her. Vi har et råd til regjeringen og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm:

Sett i gang arbeidet med en stortingsmelding med engang. Så kan stortinget som har vist seg særlig aktive og kunnskapsrike på dette området, drøfte dette helhetlig og fatte de avgjørende vedtak.  Ingen er tjent med at dette viktige området ikke får de riktige og helhetlige rammevilkår for fremtiden. Det er bare en grundig stortingsbehandling som kan gi denne retningen.  

I front for å måle resultater

I går 15.mai arrangerte Johan Andresens Ferd Sosiale Entreprenører seminar om kvalitet, måling og synliggjøring av resultater. En jury kåret årets sosial entreprenør som ble Lyk-Z og vi gratulerer. Men fra attføringsbransjen er vi likevel veldig fornøyd med at PS-hotell på Vulkan var en av de 5 nominerte. Gratulerer til Itas AMB og hotellet med Jørn Walmestad i spissen. Min gamle skøytehelt Knut "Kuppern" Johannesen fra Kampen i Oslo uttalte at "sølv er nederlag". Det gjelder ikke for PS:hotell som har synliggjort f.eks. på NRK-programmet Lindmo at det de holder på med, kan bli gull.

Oda Marie Bakkene Søimer representer
 PS:hotell på en flott måte

Men for hotellet i særklasse eller håpets hotell som PS:hotellet kalles, gjelder det å få folk videre til jobb. Jørn Walmestad har sagt det veldig godt: Jeg blir lykkelig når folk sier opp; vel og merke hvis de har fått seg en jobb på et annet hotell eller på andre arbeidsplasser. Dette resultatmålet gelder også for alle andre attføringsbedrifter. Jeg våger den påstand at attføringsbedriftene har gått i front når det gjelder å måle resultater. Det viktigste målet for oss er hvor mange får vi i jobb etter bred og tett oppfølging både av arbeidssøkerne og arbeidsgivere. Dette måler vi løpende i bransjen. Ja, vi har faktisk bedre og mer tall enn myndighetene. Så har vi sammen med ASVL og Nav et benchmarkingssystem på trappene som ikke bare skal måle hvor mange som kommer i jobb, men alle fasene i attføringsprosessen. Til alt overmål tok bransjeforeningen Attføringsbedriftene i NHO initiativet til kvalitetssikringssystemet EQUASS Assurance. Tilnærmet alle medlemsbedriftene i ASVL og Attføringsbedriftene er sertifiserte. Det blåser en kvalitetsvind om hva som virker i hele feltet. Her er bransjen vår i førersetet. 

Ny standard for uføredebatt.

I et debattinnlegg publisert i Aftenpostens nettutgave 23. april skriver arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (AP) og stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen (AP) om uføretrygd og antallet uføretrygdede. De går skarpt i rette med grumsete fordommer, lettvinte løsninger og forenklede årsaksforhold. I kortform og litt folkelig oppfatter jeg budskapet deres slik. – Stopp hetsen av uføretrygdede.  La oss heller komme videre for å hindre at folk blir unødvendig uførepensjonert. Det er ikke faktagrunnlag for å hevde at vi har en eksplosjonsartet økning i antallet uføretrygdede; i alle fall hvis vi går bak tallene.

Jeg er på bakgrunn av attføringsbedriftenes erfaringer i all hovedsak enig med Bjurstrøm og Trettebergstuen. De kommer helt sikkert til å beskyldes for å bagatellisere at vi har altfor mange som lever på passive ytelser og at langt flere kan mobiliseres til jobb. Min reaksjon er snarere motsatt.  Statsråden og stortingsrepresentanten opptrer både faktabasert og ansvarlig i dette innlegget. Å ha en uføretrygd å leve av er et adelsmerke med det norske samfunnet. Dette står ikke i motsetning til økt kraft og trykk for å bygge broer til arbeidslivet for de som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Her er det forbedringsmuligheter for oss alle inkludert regjeringen, Nav, arbeidslivet og attføringsbedriftene. Bare på den måten kan vi hindre at vi i fremtiden får et samfunn med altfor mange unødvendig uføretrygdede. Det er her vi må ha diskusjonene fremover, og ikke hvordan man skal gjøre det verst mulig for folk som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Her har Statsråd Bjurstrøm og stortingsrepresentant Trettebergstuen satt en viktig standard.

Formidling

Jeg har stor tro på god samhandling mellom Nav og tiltaksbedriftene for å få flere i jobb. Det må være et høyforventningssamarbeid om best mulig attføring i alle ledd, og særlig hva angår overgang til jobb. Hverken Nav eller attføringsbedriftene kommer noen vei ved bare å være høflige med hverandre. Vi må utfordre hverandre på fag og resultat. Det er dette Aftenposten omtaler i dag. Jeg mener NAV-direktør Terje Tønnessen vil attføringsbransjen vel når han stiller tøffe krav for å få flest mulig tilbake til arbeid. Kravene fra Tønnessen og NAV Telemark er heller ikke urimelige. Tiltaksleverandørene og Nav har brukt nødvendig tid for å få dette til på en forsvarlig måte.


Dette fokuset er gunstig både for individene som skal i jobb, næringslivet som trenger arbeidskraft og samfunnet som vil ha flere i jobb og færre på unødvendig uføretrygd. Attføringsbransjen går nå i front for å få spredt beste praksis. Strevsomt for Nav og for attføringsbedriftene. Likevel. Det eneste rette.

Private arbeidsgivere er løsningen.

NHO har lansert jobbstrategien "Ringer i vannet" for å inkludere flere som sliter i ytterkanten av arbeidslivet, til jobb. Selv om 8 av 10 som kommer ut i varig jobb fra attføringsbedriftene, går til private bedrifter, setter NHO og næringslivet seg nye mål: Administrerende direktør John G Bernander sier til magasinet God Attføring i januar at "det er mer å hente for arbeidsgivere som blir klar over muligheten og kan støtte seg på den kompetansen som attføringsbedriftene representerer".


Når det gjelder arbeidsinkludering, representerer det private næringslivet mulighetene og løsningene. Man skyter langt over mål hvis man gjør private arbeidsgivere til problemet. Vel kan det være slik at næringslivet jakter enøyd på enere og ikke innkaller personer med fremmedartede navn til intervju. Likevel er det slik at private arbeidsgivere allerede ansetter mange som har slitt og viser dermed i motsetning til statlige arbeidsgivere at de gjerne vil bidra.

Sammen med NHO har likevel attføringsbransjen en jobb å gjøre. Vi må utvikle attføringstilbudene slik at vi møter næringslivets behov i enda større grad. Attføringsbransjen må bli en naturlig rekrutteringspartner for næringslivet. Næringslivet vil ha kompetent arbeidskraft. Det kan vi bidra med fordi våre kandidater tilpasses både de aktuelle jobbene og miljøet på den nye arbeidsplassen. Attføringsbedriftene har både kompetansen og nettverket for å gjøre jobben. I likhet med arbeidssøkerne etterspør næringslivet trygghet. Attføringsbransjen skal følge opp både arbeidssøkerne og arbeidsgiverne i alle faser av attføringsprosessen; også etter at vedkommende har fått jobb. Arbeidsgiverne skal aldri ansette for å være snille, men ut i fra behovet for arbeidskraft.

NHO s jobbstrategi applauderes av et samlet politisk miljø som f.eks. Raymond Johansen (AP), statsråd Hanne Bjurstrøm, Karin Andersen (SV) og Erna Solberg (H). Høyrelederen mener at hvis denne satsningen lykkes er den viktigere enn IA-avtalen. NHO har tatt på seg en stor jobb, og vi fra attføringsbransjen skal bidra til at den lykkes.

"Alle skal med", men mange faller utenfor.

Tidligere finansminister og AP-veteran Per Kleppe mener at mye går godt i Norge, men at altfor mange faller utenfor. I et intervju med avisen Vårt Land ber han regjeringen bl.a. satse mer på innvandrere, skoletapere og rusfamilier. Jeg er enig med Kleppe i begge perspektiver. Mye går bra, men altfor mange sliter unødvendig i ytterkanten av arbeidslivet.

Å utmeisle en forbedret arbeidsinkluderingspolitikk er likevel krevende. Mange på tvers av ideologiske og partipolitiske skillelinjer er enige i at altfor mange faller utenfor. Likevel er det mye uenighet og ikke minst usikkerhet om hva som må gjøres, noe som også er godtgjort gjennom de siste reportasjer i Vårt Land.

Det synes f.eks. å være bred enighet om at man må gripe inn mye tidligere overfor personer som mister fotfeste i arbeidsmarkedet eller som ikke makter å fullføre den videregående skolen hvor 1 av 3 dropper ut.

Nøkkelen for å lykkes ligger altså i initialfasen hvor Nav sin arbeidsevnevurdering er avgjørende for å stake ut en mulig kurs mot arbeidslivet. Så viser evalueringer at Nav har store vansker med å gjøre denne tilfredsstillende. Kvaliteten på arbeidsevnevurderingene til Nav egner seg kanskje ikke som aktuelt pressestoff, men det er like fullt slik at arbeidsminister Bjurstrøm må gi klar melding til Nav og sette en frist når denne skal holde et tilfredsstillende nivå.

Hvis vi skal få flere i jobb, må vi gripe inne med arbeidsrettede tiltak så tidlig som mulig. Jo lenger man må vente, jo sjukere blir du og jo vanskeligere er det å få et vellykket resultat. I Vårt Land benekter statsråd Bjurstrøm de lange ventetidene, men det er et faktum at man i gjennomsnitt må vente rundt 2 år før personer med nedsatt arbeidsevne får arbeidsrettede tiltak. Arbeids – og velferdsetaten peker på at dobbelt så mange enn de som får tilbud i dag vil ha nytte av slike tilbud. Det kan videre dokumenteres at ordinært arbeidsledige slipper denne køen til tross for de som oftest greier å skaffe seg jobb selv. Det kan videre godtgjøres at når folk først har fått attføring etter å ha ventet i måneder og år, må de i tillegg vente mellom ulike tiltak.

Kjære statsråd Bjurstrøm og tidligere finansminister Per Kleppe. Det er dessverre i slike detaljer som f.eks. å få redusert ventetider, nøkkelen til suksess ligger. For individet som strever med å få innpass i arbeidslivet, for å bekjempe fattigdommen og for å bygge makroøkonomien. Hold gjerne fast på de grunnleggende grepene i finanspolitikken, men tidlig inngripen og større satsning på arbeidsrettede tiltak vil gi resultater. Dette er ikke "bare" utgifter på statsbudsjettet, men investeringer for å få folk i arbeid som senere arbeidsministre og finansministre vil få glede av på andre budsjettposter f.eks. i form av færre uføretrygdede.

Prima arbeidsinkludering i Sandefjord

Jeg må innrømme at Sandefjord har fremstått for meg som hvalfangerbyen som også var så heldig å fostre Norges største og rareste forfatter; nemlig Dag Solstad. Men byen kan imidlertid skilte med mer enn dette og fordums storhet. Byen i Vestfold huser også Fønix AS; en av landets ledende attføringsbedrifter. 

Jeg siterer fra Nyhetsbrevet for desember 2011 fra Fønix AS: Attføringsbedriften i Sandefjord:

"2011, som nå er på hell, har vært et begivenhetsrikt år på mange måter. For oss i Fønix har det vært et år med mange spennende prosjekter. Vår viktigste oppgave er å hjelpe flest mulig raskest mulig ut i varig arbeid. I 2011 har vi sammen med solid innsats fra NAV, våre deltakere og samarbeidsbedrifter klart å få flere enn 500 mennesker ut i varig arbeid. Det er vi stolte av, og det gir oss inspirasjon til å stå på videre i det arbeidet vi gjør for NAV."

Fønix AS har altså bidratt til at over 500 personer som har slitt i ytterkanten av arbeidslivet og som ellers kanskje hadde kommet på uføretrygd, er kommet i jobb i løpet av 2011. Dette har de gjort sammen med Nav. Dette arbeidsinkluderingsarbeidet utgjør en samfunnsøkonomisk gevinst på en halv milliard kroner. Jeg gjentar. Attføringsbedriften Fønix AS har sammen med Nav spart samfunnet for 500 millioner kroner i 2011. Putter man på en krone i Fønix AS får man 10 gangen igjen i samfunnsmessig og menneskelig gevinst.

Ordføreren i Sandefjord får ikke vanlig utbytte fra samfunnsbedriften Fønix AS. Men Sandefjord kommune får annet utbytte: Flere i jobb og færre på sosialhjelp. Men fremfor alt har denne innsatsen fra attføringsbedriften i Sandefjord ført til at flere får et bedre liv; nå som arbeidstakere og skattebetalere. Dessuten har næringslivet i Vestfold fått god og sårt tiltrengt arbeidskraft.

Det er mange attføringsbedrifter som er flinke til å lose personer som sliter, tilbake til jobb. Men Fønix AS i Sandefjord er den beste i 2011. Og i motsetning til Dag Solstad som har flyttet til Oslo og Berlin, kommer Fønix AS til å holde seg i Sandefjord og Vestfold i årene fremover. Det kan kommunen, næringslivet og innbyggerne være glade for. Og så kan andre attføringsbedrifter lære av sandefjordbedriften for å bli like flinke. For samfunnsbedriften Fønix AS er ikke god arbeidsinkludering en forretningshemmelighet, men snarere kunnskap man deler med flere. Det er også et poeng å ta med seg fra Sandefjord julen 2011.

Gratulerer og godt nyttår!

Statsbudsjettet: Fundamentet for god attføring forsvinner

Gjennom noen få linjer i Statsbudsjettet foreslår regjeringen å snu opp ned på hvordan Nav skal kjøpe inn attføringstjenester. Uten noen form for politisk utredning av praktiske og økonomiske konsekvenser kommer man med et forslag som gjør det i praksis umulig å drive attføringsvirksomhet etter en plan og med et minimum av økonomistyring. Konsekvensene kan bli oppsigelser av ansatte og sågar et konkursras i sektoren.

I dag er systemet basert på at det er forhåndsgodkjent hvor mange plasser etaten skal kjøpe inn fra attføringsbedrifter, og eventuelle endringer varsles med en frist på 6 måneder. Dette gir oss en viss forutsigbarhet samtidig som Nav også har et incentiv til å fylle opp. I statsbudsjettet ønsker man å ta bort dette, ved at det heller skal betales i etterkant av gjennomførte tilbud. Begrunnelsen er at Nav i enkelte perioder har hatt problemer med å fylle opp plassene. Jeg kan forresten også legge til at attførings – og vekstbredriftene også leverer mange attføringsplasser som vi ikke får betalt for.

Våre bransjer kan ikke leve med dette forslaget. Vi er for at plassene skal fylles, og det er rett og slett samfunnsskadelig at dette ikke gjøres. Men medisinen som forskrives her kan legge attføringsfeltet øde. Forslaget har heller ikke innsparingseffekt. For tiden jobber dessuten et regjeringsoppnevnt utvalg for arbeidsrettede tiltak med nettopp hva slags rolle attførings- og vekstbedriftene skal ha. Hvordan Nav kan kjøpe inn disse tjenestene på en mest mulig fornuftig måte er en av hovedproblemstillingene til dette utvalget. Forslag til endringer hører derfor hjemme i dette utvalget, og ikke som noen kamuflerte setninger i et statsbudsjett.

Jeg viser til følgende fellesbrev som vi og ASVL har sendt til Stortinget.

Om å si NEI og JA

Statsbudsjettet legges fram om en knapp uke. På landsstyremøtet til Arbeiderpartiet for noen dager siden varslet statsminister Jens Stoltenberg et stramt statsbudsjett bl.a. for å kunne stå rustet om og eventuelt når den internasjonale krisen når oss. Et stramt budsjett vil i så fall også kunne bety kutt i velferdsordninger eller i alle fall at det ikke satses på utbygging av velferden. Jeg skal være forsiktig med å ta standpunkt på makronivå, men økonomien går bra i Norge og den registrerte arbeidsledigheten er meget lav. Derimot er det mange funksjonshemmede og personer med nedsatt arbeidsevne som ikke får muligheten til å ta den lange veien tilbake til arbeidslivet. Dette taler for økte bevilgninger til arbeidsmarkedstiltak.

Jens Stoltenbergs statsråder skal gjøre det til en dyd å si NEI av hensyn til fremtidig norsk økonomi i forbindelse med statsbudsjettet for 2012. Sier regjeringen nei til flere tiltaksplasser, sier den også JA til flere uføretrygdede i fremtiden. Jeg håper i alle fall sosialøkonomen Jens Stoltenberg ved statsbudsjettet for 2012 ser forskjell på investeringer som fører til færre fattige og flere i jobb (Alle skal med) og alskens andre gode formål.

«Mange vil heller ha uføretrygd fremfor å jobbe?»

Dette er ingen ny debatt selv om den nå foregår på faceboken og i mindre grad rundt kjøkkenbordene eller i nabolaget. Ordbruken er dessuten annerledes enn for 40 og 50 år siden hvor man snakket nedsettende om de som var «arbeidsskye». Nå har vi et tilsynelatende snillere språk. Likevel var det mange som også den gang mente at noen snyltet på samfunnet, og at det var altfor lett å få uføretrygd. Andre mente at et godt sikkerhetsnett måtte ha så store masker at det unntaksvis også kunne bli brukt av folk som ikke trengte det. I dag brukes mer nøytrale begreper når man indirekte sier at mange ikke vil jobbe, men heller ha trygd. Nå sier man «at det må alltid lønne seg arbeide» eller at «Uføretrygd smitter».

Vår store lyriker Olav H Hauge som for øvrig var plaget med psykisk sykdom og manglende arbeidsevne i deler av livet, greide som oss andre ikke alltid å skille mellom det nye og gamle. Men han hadde et dikterisk språk å spille på når han skriver:

I dag såg eg to månar, ein ny og ein gamal. Eg har stor tru på nymånen. Men det er vel den gamle.

Mange kommer til attføringsbedriften fast bestemt på å komme seg i jobb. Andre ser derimot på dette møtet som en slitsom og unødvendig ekstrarunde før man kan få uføretrygd. Det er ikke alltid sikkert at førstnevnte kategori kommer i jobb samtidig som overraskende mange kan komme i jobb selv om det var uføretrygden som kanskje lokket mest. Det er dette perspektivet man mister hvis man er mer opptatt av om den fremtidige trygden er fortjent eller ikke. Jeg tror på attføring og arbeidsrettede tiltak aller helst så tidlig som mulig. Jeg tror vi oppnår aller mest med god attføring som er arbeidstrening i kombinasjon med målrettet oppfølging. Kall det gjerne coaching. Det handler uansett om å snu hodene både hos arbeidsgivere som har bruk for arbeidskraft og folk på attføring. Om det er nymånen eller den gamle? Vet ikke. Men jeg tror det virker!