Det var en sann fryd å lese Aftenposten-journalisten Ulf Andenæs sin kommentar i Aftenposten i dag hvor han bl.a skriver: Noen hevder at det begynte da halve Veivesenet skiftet navn til Mesta. Veivesenet kan bebreides for mye, men vi skjønte hva de drev med. Så skriver han tankevekkende videre om nye organisasjoner som får nye navn og logoer og repliserer ironisk: Det dugde ikke så bra lenger med navn så trauste at hvem som helst i allmuen kunne forstå dem. De nye navn var for de innvidde. Og jeg tilføyer for egen del: Dette blir penger i kassen for en ny vekstnæring i kongeriket: Merkevarebyggerne.
Mens begrepet attføring systematisk renses bort i språket til NAV og offentlig regelverk, har organisasjonen for landets 110 attføringsbedrifter standhaftig holdt stand mot alskens moderne merkevarebyggere. Vi opererer ikke under dekknavn i 2011. Med stolthet bærer vi navnet Attføringsbedriftene i NHO. Attføringsbegrepet kan vel også misforstås fordi dagens attføring handler vel så mye om å mobilisere yngre personer som aldri har vært i fast jobb til arbeid og aktivitet som å føre folk tilbake til arbeid. Likevel er begrepet innarbeidet og presist. Jobben til attføringsbedriftene er nemlig å bistå mange som sliter i ytterkanten av arbeidslivet med helseplager, rusvansker og lignende til å ta den lange veien tilbake til arbeidslivet. Vi skal utstyre dem med kompetanse, selvtillit, og vi skal sørge for at næringslivet får god arbeidskraft og AS Norge flere skattebetalere.
Dette er attføring. Denne jobben gjør vi for individ og samfunn. Og dette forstår allmuen. Så er det vår oppgave å forklare at attføringsmetodene har hatt en rivende utvikling som i dag er like mye kompetanseoppbygging i tett tilknytning til arbeidslivet som tradisjonell arbeidstrening. Jeg synes i alle fall ikke at vi skal kaste bort arvesølvet ved å bruke uforståelige navn som tar fokus bort fra den viktige samfunnsjobben vår og som er attføringsbedriftenes primære oppgave nemlig: Attføring.
torsdag 31. mars 2011
torsdag 24. mars 2011
Arbeidsmarkedstiltak på stedet hvil
Nå foreligger det en rapport fra NAV som viser at tiltaksnivået for personer med nedsatt arbeidsevne har stått på stedet hvil i 4 til 5 år. Hvem er så disse personene? Jo, det kan være personer med psykiske lidelser, rusvansker, lese og skrive vansker og lignende. Noen kan ha så store helseplager at uføretrygd er den beste løsningen. Men svært mange kan komme tilbake til arbeid forutsatt at attføringsapparatet får bistå ved kompetanse, bygging av selvtillit og oppfølging. Samtidig har myndighetene lagt til rette for at flere skal kunne komme tilbake til arbeid gjennom arbeidsevnevurderingen. Dessuten: Nav–reformen har egentlig bare et siktemål: Flere med sammensatte vansker skal få muligheten til å komme tilbake til arbeid. Gruppen har økt voldsomt og teller nå nesten 220.000. 61000 tiltaksplasser har vi nå, og det samme hadde man for 5 år siden.
Den nye Nav-rapporten slår fast at køene vil øke hvis ikke flere får et tilbud. Hvorfor kutter man da i tilbud? Har man sagt A, må man også si B. Jeg forventer at det utferdiges politiske garantier slik at vi kan lage flere broer til arbeidslivet for de som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Dette er bra for menneskene det gjelder og samfunnsøkonomien.
Den nye Nav-rapporten slår fast at køene vil øke hvis ikke flere får et tilbud. Hvorfor kutter man da i tilbud? Har man sagt A, må man også si B. Jeg forventer at det utferdiges politiske garantier slik at vi kan lage flere broer til arbeidslivet for de som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Dette er bra for menneskene det gjelder og samfunnsøkonomien.
Mistenksomhetens språk
Vi har til gode å treffe personer som rasjonelt og kalkulerende ser fram til et liv på uførepensjon for å slippe å arbeide. Men den språkbruken som møter mennesker i attføringsapparatet er så mistenkeliggjørende at den i seg selv virker ekskluderende
Når regjeringen om ikke lenge legger fram uføremeldingen sin, vil nok en gang personer som sliter med sjukdom i ytterkanten av arbeidslivet måtte høre følgende fra det velfødde Norge: Trygdeordningene er for gode. Det lønner seg ikke å arbeide, og antallet uføretrygdede har aldri vært høyere til tross for at helsetilstanden for befolkningen aldri har vært bedre.
Attføringsapparatet arbeider med titusenvis av personer med psykiske lidelser, rusvansker og lese- og skrivevansker som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Dette er personer som står i fare for å bli uføretrygdet, men hvor mange også kan ta den lange veien tilbake til arbeidslivet om de tilføres kompetanse og ikke minst hvis vi makter å utløse ressurser hos den enkelte til å tro på seg selv. Mistenksomheten om at trygdeordningene er for gode og den ekskluderende språkbruken stemmer rett og slett ikke med det vi ser i vår hverdag og virker arbeidsekskluderende i seg selv. Noen fortviler og ser ofte ikke annen mulighet enn uføretrygd som følge av omfattende helseplager. Mange kommer seg videre i arbeid. Men vi har til gode å treffe personer som rasjonelt og kalkulerende ser fram til et liv på uførepensjon for å slippe å arbeide. Og så er det jo heller ikke noen gullkantet uførepensjon som venter.
Høyresidens bruk av begrepet «utenforskap» er med rette blitt kritisert, men det vrimler av tilslørende og stigmatiserende ordbruk på dette området. I det byråkratiske språket parkerer vi personer både språklig og i praksis på «passive ytelser», som da står i motsetning til alle oss andre som bidrar i samfunnets verdiskapning. 160.000 personer venter på arbeidsrettede tilbud, og de har ventet i måneder og år, og altfor mange blir unødvendig uføretrygdet fordi samfunnet ikke stilte opp med attføring i tide. Slik holder manglende satsing på arbeidsrettede tiltak folk utenfor arbeid og aktivitet. Og ikke nok med det. Vi tildeler dem bevisst eller ubevisst språklige lyskespark om at de lever på passive ytelser. Og hva med å smake på ordet «restarbeidsevne», hvis du for eksempel skulle bli for syk til å delta for fullt i arbeidslivet, men er for frisk til uføretrygd? Dette er maktens språk, som sementerer nederlagsfølelser, fremmedgjør de dette handler om og dermed vanskeliggjør arbeidsinkluderingen.
«Stemmer teller, men ressurser avgjør,» slo den kjente samfunnsforskeren Stein Rokkan fast. Dersom personer på attføring eller uføretrygd hadde hatt større kollektiv bevissthet og organisering, hadde de verken akseptert slike talemåter eller mangel på politisk satsing på feltet. Forskning viser at de som har mest nytte av arbeidsrettede tiltak, er de som står lengst fra arbeidsmarkedet. Når skal disse gruppene få politiske garantier om tiltaksplass på lik linje med ungdom og langtidsledige? Når skal finansmyndighetene forstå at arbeidsrettede tilbud til de med store bistandsbehov er investeringer og ikke penger brukt i et unyttig sluk? Når skal finansminister Sigbjørn Johnsen og hans embetsverk forstå at dette er investeringer han først får igjen i senere år, men da på andre budsjettposter enn der de ble investert i form av reduserte helseomkostninger, flere i jobb og færre på uføretrygd?
Kong Haralds nyttårstale var et betydelig bidrag i arbeidsinkluderingen. Han ba oss ikke bare ha på samfunnsøkonomiske briller i møte med frafall fra skolen, arbeidsledighet og uførhet. Han framholdt at «hvert eneste menneske har ressurser som kan brukes i fellesskapet vårt – uavhengig av nasjonalitet, helsetilstand, livserfaring, alder og sosiale forhold. Vi må bare hjelpe hverandre til å se dem, og legge til rette for å ta dem i bruk.»
Hvis vi istedenfor fortsetter å holde folk nede gjennom nedlatende ordbruk og trusler om lavere ytelser, mens vi gjør tiltaksplasser til et knapphetsgode, står både den enkelte og samfunnet fattig tilbake.
Når regjeringen om ikke lenge legger fram uføremeldingen sin, vil nok en gang personer som sliter med sjukdom i ytterkanten av arbeidslivet måtte høre følgende fra det velfødde Norge: Trygdeordningene er for gode. Det lønner seg ikke å arbeide, og antallet uføretrygdede har aldri vært høyere til tross for at helsetilstanden for befolkningen aldri har vært bedre.
Attføringsapparatet arbeider med titusenvis av personer med psykiske lidelser, rusvansker og lese- og skrivevansker som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Dette er personer som står i fare for å bli uføretrygdet, men hvor mange også kan ta den lange veien tilbake til arbeidslivet om de tilføres kompetanse og ikke minst hvis vi makter å utløse ressurser hos den enkelte til å tro på seg selv. Mistenksomheten om at trygdeordningene er for gode og den ekskluderende språkbruken stemmer rett og slett ikke med det vi ser i vår hverdag og virker arbeidsekskluderende i seg selv. Noen fortviler og ser ofte ikke annen mulighet enn uføretrygd som følge av omfattende helseplager. Mange kommer seg videre i arbeid. Men vi har til gode å treffe personer som rasjonelt og kalkulerende ser fram til et liv på uførepensjon for å slippe å arbeide. Og så er det jo heller ikke noen gullkantet uførepensjon som venter.
Høyresidens bruk av begrepet «utenforskap» er med rette blitt kritisert, men det vrimler av tilslørende og stigmatiserende ordbruk på dette området. I det byråkratiske språket parkerer vi personer både språklig og i praksis på «passive ytelser», som da står i motsetning til alle oss andre som bidrar i samfunnets verdiskapning. 160.000 personer venter på arbeidsrettede tilbud, og de har ventet i måneder og år, og altfor mange blir unødvendig uføretrygdet fordi samfunnet ikke stilte opp med attføring i tide. Slik holder manglende satsing på arbeidsrettede tiltak folk utenfor arbeid og aktivitet. Og ikke nok med det. Vi tildeler dem bevisst eller ubevisst språklige lyskespark om at de lever på passive ytelser. Og hva med å smake på ordet «restarbeidsevne», hvis du for eksempel skulle bli for syk til å delta for fullt i arbeidslivet, men er for frisk til uføretrygd? Dette er maktens språk, som sementerer nederlagsfølelser, fremmedgjør de dette handler om og dermed vanskeliggjør arbeidsinkluderingen.
«Stemmer teller, men ressurser avgjør,» slo den kjente samfunnsforskeren Stein Rokkan fast. Dersom personer på attføring eller uføretrygd hadde hatt større kollektiv bevissthet og organisering, hadde de verken akseptert slike talemåter eller mangel på politisk satsing på feltet. Forskning viser at de som har mest nytte av arbeidsrettede tiltak, er de som står lengst fra arbeidsmarkedet. Når skal disse gruppene få politiske garantier om tiltaksplass på lik linje med ungdom og langtidsledige? Når skal finansmyndighetene forstå at arbeidsrettede tilbud til de med store bistandsbehov er investeringer og ikke penger brukt i et unyttig sluk? Når skal finansminister Sigbjørn Johnsen og hans embetsverk forstå at dette er investeringer han først får igjen i senere år, men da på andre budsjettposter enn der de ble investert i form av reduserte helseomkostninger, flere i jobb og færre på uføretrygd?
Kong Haralds nyttårstale var et betydelig bidrag i arbeidsinkluderingen. Han ba oss ikke bare ha på samfunnsøkonomiske briller i møte med frafall fra skolen, arbeidsledighet og uførhet. Han framholdt at «hvert eneste menneske har ressurser som kan brukes i fellesskapet vårt – uavhengig av nasjonalitet, helsetilstand, livserfaring, alder og sosiale forhold. Vi må bare hjelpe hverandre til å se dem, og legge til rette for å ta dem i bruk.»
Hvis vi istedenfor fortsetter å holde folk nede gjennom nedlatende ordbruk og trusler om lavere ytelser, mens vi gjør tiltaksplasser til et knapphetsgode, står både den enkelte og samfunnet fattig tilbake.
fredag 25. februar 2011
OECD og gamle attføringsresultater
I følge Kunnskapsdepartementets nettsider drøfter OECD økonomiske, næringspolitiske og sosiale spørsmål som har virkning over landegrensene. OECDs statistikk regnes av mange som den beste i verden, heter det fra departementet. Jeg har derfor spisset ører når Arbeidsdepartementet med henvisning til OECD –rapporter gjentatte ganger har slått fast med skråsikkerhet at Norge i dag bruker mye penger på attføring sammenliknet med andre land uten at vi får så mye igjen for dette.
Dette er i beste fall upresist. I verste fall brukes dette for å ha argumenter for ikke å satse mer på arbeidsrettede tiltak og attføringsbransjen i årene fremover. Men det er jo uholdbart hvis rapportene man henviser til ikke er tilstrekkelig relevante. Jeg antar nemlig at den OECD-rapporten som brukes er – Activation Policies in Norway 2009 -working paper nr. 78. Såvidt jeg forstår bygger denne OECD-rapporten i hovedsak på et doktorgradsarbeid fra Lars Westlie publisert I 2008. Doktorgraden bygger igjen på datamateriale om personer som startet i arbeidsmarkedstiltak i årene fra 1993 til 2004. Man bruker altså hauggamle registerdata for å forklare situasjonen på attføringsfeltet i dag.
Attføringsfeltet har nemlig hatt en enorm faglig utvikling de siste årene. Min arbeidshypotese er økende samfunnsnytte av attføring de siste årene av mange årsaker. Jeg har ikke vitenskapelige belegg for å påstå dette, men begrenser meg til å ha det som hypotese ut i fra utviklingstrekk i bransjen og våre erfaringer og data. Kanskje det er på høy tid å undersøke fagligheten og leveringsdyktigheten i bransjen i dag for å lage en politikk for fremtiden?
Dette er i beste fall upresist. I verste fall brukes dette for å ha argumenter for ikke å satse mer på arbeidsrettede tiltak og attføringsbransjen i årene fremover. Men det er jo uholdbart hvis rapportene man henviser til ikke er tilstrekkelig relevante. Jeg antar nemlig at den OECD-rapporten som brukes er – Activation Policies in Norway 2009 -working paper nr. 78. Såvidt jeg forstår bygger denne OECD-rapporten i hovedsak på et doktorgradsarbeid fra Lars Westlie publisert I 2008. Doktorgraden bygger igjen på datamateriale om personer som startet i arbeidsmarkedstiltak i årene fra 1993 til 2004. Man bruker altså hauggamle registerdata for å forklare situasjonen på attføringsfeltet i dag.
Attføringsfeltet har nemlig hatt en enorm faglig utvikling de siste årene. Min arbeidshypotese er økende samfunnsnytte av attføring de siste årene av mange årsaker. Jeg har ikke vitenskapelige belegg for å påstå dette, men begrenser meg til å ha det som hypotese ut i fra utviklingstrekk i bransjen og våre erfaringer og data. Kanskje det er på høy tid å undersøke fagligheten og leveringsdyktigheten i bransjen i dag for å lage en politikk for fremtiden?
mandag 21. februar 2011
Litt om Kafka og opptrekk og nedtrekk av tiltaksplasser
I romanen Slottet av Franz KAFKA strever hovedpersonen K med å finne svarene på hvorfor han i en fremmed landsby ikke får utføre sitt arbeid som landmåler slik den opprinnelige ansettelsen lyder. Ettersom svarene uteblir finner det sted en gradvis utmattelse for K og leseren settes i samme fremmedgjøringsmodus som K.
Statsråd Hanne Bjurstrøm reiste nylig på besøk til Nordland som er det fylket som har fått de største kuttene i arbeidsmarkedstiltak i 2011. Men i strid med opprinnelig plan hadde hun bare tid til møter med NAV og politikere mens attføringsbedriften Bodø Industri og ikke minst tiltaksdeltakere, sto utmattet tilbake uten å komme i dialog med statsråden. Statsråden hadde helt sikkert de beste hensikter. Likevel rammes tiltaksdeltakerne og attføringsapparatet ekstra når de heller ikke kommer i dialog og får svar på spørsmål fra dem som bestemmer.
Hvorfor kutter man i tiltaksplasser for de som sliter aller tyngst og har størst nytte av slike tilbud? Dette er det politiske og faglige spørsmål som ikke besvares. Det språklige forsvarsverket stilles også opp. NAV har for eksempel for lenge siden har erstattet begrepet KUTT til fordel for NEDTREKK i tiltaksplasser. Med slik sjargong fremmedgjøres de som skal gjennomføre kuttene. NAV og tiltaksleverandørene beskyttes mot å ta inn over seg de faglige, menneskelige, og samfunnsmessige konsekvensene av hva dette egentlig handler om.
Det er likevel NAV og attføringsbedriftenes sin forbannede plikt å kutte i tiltaksplassene når dette er bestemt av overordnet politiske myndighet. Men NAV har også som faginstans en forpliktelse å peke på hvilke konsekvenser slike kutt vil få selv om NEDTREKKENE må gjennomføres. Jeg foreslår derfor at NAV råder politikerne om å styrke attføringsfeltet fremover i form av flere tiltaksplasser slik at flere kan komme i arbeid og aktivitet. Blir dette OPPTREKK av tiltaksplasser?
Statsråd Hanne Bjurstrøm reiste nylig på besøk til Nordland som er det fylket som har fått de største kuttene i arbeidsmarkedstiltak i 2011. Men i strid med opprinnelig plan hadde hun bare tid til møter med NAV og politikere mens attføringsbedriften Bodø Industri og ikke minst tiltaksdeltakere, sto utmattet tilbake uten å komme i dialog med statsråden. Statsråden hadde helt sikkert de beste hensikter. Likevel rammes tiltaksdeltakerne og attføringsapparatet ekstra når de heller ikke kommer i dialog og får svar på spørsmål fra dem som bestemmer.
Hvorfor kutter man i tiltaksplasser for de som sliter aller tyngst og har størst nytte av slike tilbud? Dette er det politiske og faglige spørsmål som ikke besvares. Det språklige forsvarsverket stilles også opp. NAV har for eksempel for lenge siden har erstattet begrepet KUTT til fordel for NEDTREKK i tiltaksplasser. Med slik sjargong fremmedgjøres de som skal gjennomføre kuttene. NAV og tiltaksleverandørene beskyttes mot å ta inn over seg de faglige, menneskelige, og samfunnsmessige konsekvensene av hva dette egentlig handler om.
Det er likevel NAV og attføringsbedriftenes sin forbannede plikt å kutte i tiltaksplassene når dette er bestemt av overordnet politiske myndighet. Men NAV har også som faginstans en forpliktelse å peke på hvilke konsekvenser slike kutt vil få selv om NEDTREKKENE må gjennomføres. Jeg foreslår derfor at NAV råder politikerne om å styrke attføringsfeltet fremover i form av flere tiltaksplasser slik at flere kan komme i arbeid og aktivitet. Blir dette OPPTREKK av tiltaksplasser?
torsdag 13. januar 2011
Stønadskalkulasjon
Innvandrere fra lavinntektsland jobber i færre år og mottar trygdeytelser i flere år enn andre arbeidstakere, heter det fra en rapport som er laget av Frichsenteret nylig. Rapporten har ikke som formål å forklare hvorfor dette skjer, men likevel lanseres følgende forklaringsmodell: Trygdesystemet, i kombinasjon med utsikter til lav lønn, gjorde dessuten at den økonomiske gevinsten ved å jobbe var svært lav for mange av innvandrerne. Dette argumentet kjøres fram på bred front i samfunnsdebatten; også som forklaring på at andre personer enn innvandrere ”velger uføretrygd” fremfor å slite i yrker med lav lønn.
Jeg skal la være å score billige poenger på at det systematisk er personer med gode, interessante og innflytelsesrike jobber som fremfører slike synspunkter om ” de andre”. Personer som sliter i ytterkanten av arbeidslivet eller er blitt uføretrygdet kommer nemlig sjelden til orde. Ofte er det også sosialøkonomer som dominerer debatten og fagfeltet enten de sitter i embetsverket som forbereder reformer, forsker på dette og gir råd til regjeringen som attpåtil ledes av en sosialøkonom. Det sosialøkonomiske aksiom som podes inn fra dag en i dette studiet kan formuleres som følger: Samfunnsøkonomifaget legger til grunn at mennesket er et økonomisk rasjonelt vesen som bl.a. har perfekt innsikt i markedet og driver nyttemaksimering.
Personer som står i fare for å bli uføretrygdet er i så fall stønadskalkulerende vesener som både kjenner ytelsesnivået og inngangsbilletten til uføretrygd og utnytter dette til siste trevl. Jeg benekter ikke at det kan finnes noen slike sammenhenger, men det er i enda større grad enn før slik at uføretrygd bare innvilges som siste løsning og etter strenge medisinske kriterier. At folk kjenner ”uføremarkedet” og driver nyttemaksimering er under enhver omstendighet for lettvint og ensidig og skjuler det forhold at de aller fleste ville ha vært en del av et jobbfellesskap og være til nytte om de hadde fått muligheten. I sin nyttårstale ba Kong Harald oss alle om ikke bare ha på samfunnsøkonomiske briller i møtet med frafall fra skolen, arbeidsledighet og uførhet.”Hvert eneste menneske har ressurser som kan brukes i fellesskapet vårt – uavhengig av nasjonalitet, helsetilstand, livserfaring, alder og sosiale forhold. Vi må bare hjelpe hverandre til å se dem, og legge til rette for å ta dem i bruk.”
Mange og kanskje svært mange kunne ha vært i jobb istedenfor å leve på uføretrygd, men jeg synes at Kong Harald har ansatser til bedre løsninger enn mange andre. Men da må vi ” se” personene tidligere. Løsningen ligger ikke i å gjøre uføretrygden dårligere, men å gripe inn med arbeidsrettede og medisinske tiltak i tide. Dette er også den beste samfunnsøkonomiske løsningen fordi vi da får mobilisert store arbeidskraftsreserver til arbeid og aktivitet.
Jeg skal la være å score billige poenger på at det systematisk er personer med gode, interessante og innflytelsesrike jobber som fremfører slike synspunkter om ” de andre”. Personer som sliter i ytterkanten av arbeidslivet eller er blitt uføretrygdet kommer nemlig sjelden til orde. Ofte er det også sosialøkonomer som dominerer debatten og fagfeltet enten de sitter i embetsverket som forbereder reformer, forsker på dette og gir råd til regjeringen som attpåtil ledes av en sosialøkonom. Det sosialøkonomiske aksiom som podes inn fra dag en i dette studiet kan formuleres som følger: Samfunnsøkonomifaget legger til grunn at mennesket er et økonomisk rasjonelt vesen som bl.a. har perfekt innsikt i markedet og driver nyttemaksimering.
Personer som står i fare for å bli uføretrygdet er i så fall stønadskalkulerende vesener som både kjenner ytelsesnivået og inngangsbilletten til uføretrygd og utnytter dette til siste trevl. Jeg benekter ikke at det kan finnes noen slike sammenhenger, men det er i enda større grad enn før slik at uføretrygd bare innvilges som siste løsning og etter strenge medisinske kriterier. At folk kjenner ”uføremarkedet” og driver nyttemaksimering er under enhver omstendighet for lettvint og ensidig og skjuler det forhold at de aller fleste ville ha vært en del av et jobbfellesskap og være til nytte om de hadde fått muligheten. I sin nyttårstale ba Kong Harald oss alle om ikke bare ha på samfunnsøkonomiske briller i møtet med frafall fra skolen, arbeidsledighet og uførhet.”Hvert eneste menneske har ressurser som kan brukes i fellesskapet vårt – uavhengig av nasjonalitet, helsetilstand, livserfaring, alder og sosiale forhold. Vi må bare hjelpe hverandre til å se dem, og legge til rette for å ta dem i bruk.”
Mange og kanskje svært mange kunne ha vært i jobb istedenfor å leve på uføretrygd, men jeg synes at Kong Harald har ansatser til bedre løsninger enn mange andre. Men da må vi ” se” personene tidligere. Løsningen ligger ikke i å gjøre uføretrygden dårligere, men å gripe inn med arbeidsrettede og medisinske tiltak i tide. Dette er også den beste samfunnsøkonomiske løsningen fordi vi da får mobilisert store arbeidskraftsreserver til arbeid og aktivitet.
torsdag 6. januar 2011
NHO s årskonferanse med attføringsfokus
NHOs årlige årskonferanse i begynnelsen av januar hvert år er en mediabegivenhet og brukes til å sette dagsorden fra NHOs side. Her møtes toppledere i næringslivet, politikere, samfunnstopper og noen av oss andre. I år var temaet marsjen ut av arbeidslivet. Attføring og attføringsbedriftene spilte en viktig rolle på konferansen i år. Og det var medlemsbedriften vår iFokus AS i Larvik som var eksemplet.
Jeg vil rette en hjertelig takk til administrerende direktør Tore Rønnild og medlemsbedriften vår iFokus AS som innenfor en meget kort tidsramme fikk fram hva attføring egentlig handler om: Å se hvert enkelt menneske, å bidra til å utvikle mennesker, kompetanse og samarbeid med næringslivet. Tore Rønnild fikk også synliggjort attføringsbedriften iFokus AS som en del av et bransjefelleskap av attføringsbedrifter som må brukes for alt de er verdt både av myndigheter og næringslivet.
Takk også til NHO som slapp fram ulike ”stemmer” og synspunkter i den viktige debatten om hvordan vi kan mobilisere flere fra passivitet til arbeid og aktivitet. NHO kan virkelig lage gode og fremtidsrettede årskonferanser. Likevel er det litt dumt at NHO denne gangen fremstår som mindre seriøse enn de egentlig er når man til dels overdriver og til dels bruker feile tall; jf det som skrives i Aftenposten i dag. Det er for eksempel ikke slik at andelen sysselsatte i Norge går ned og det er heller ikke slik at antallet unge uføre stiger voldsomt. Vi får tro at det er arbeidspresset som har ført til disse overdrivelser. Uansett står Norge overfor store utfordringer med å mobilisere flere til arbeid og aktivitet. Her skal bransjen av attføringsbedrifter bidra både overfor myndigheter og næringslivet og vår hovedorganisasjon NHO.
Jeg vil rette en hjertelig takk til administrerende direktør Tore Rønnild og medlemsbedriften vår iFokus AS som innenfor en meget kort tidsramme fikk fram hva attføring egentlig handler om: Å se hvert enkelt menneske, å bidra til å utvikle mennesker, kompetanse og samarbeid med næringslivet. Tore Rønnild fikk også synliggjort attføringsbedriften iFokus AS som en del av et bransjefelleskap av attføringsbedrifter som må brukes for alt de er verdt både av myndigheter og næringslivet.
Takk også til NHO som slapp fram ulike ”stemmer” og synspunkter i den viktige debatten om hvordan vi kan mobilisere flere fra passivitet til arbeid og aktivitet. NHO kan virkelig lage gode og fremtidsrettede årskonferanser. Likevel er det litt dumt at NHO denne gangen fremstår som mindre seriøse enn de egentlig er når man til dels overdriver og til dels bruker feile tall; jf det som skrives i Aftenposten i dag. Det er for eksempel ikke slik at andelen sysselsatte i Norge går ned og det er heller ikke slik at antallet unge uføre stiger voldsomt. Vi får tro at det er arbeidspresset som har ført til disse overdrivelser. Uansett står Norge overfor store utfordringer med å mobilisere flere til arbeid og aktivitet. Her skal bransjen av attføringsbedrifter bidra både overfor myndigheter og næringslivet og vår hovedorganisasjon NHO.
onsdag 5. januar 2011
Jeg har også tro på Nav-reformen, men…
I et innlegg i Aftenposten nylig skrev fungerende Arbeidsminister Rigmor Aaserud at hun så optimistisk på fremtiden for Nav hvor 2011 blir et avgjørende år: Det er fra nå vi skal kunne se om målet med Nav-reformen blir virkeliggjort: Flere i arbeid og aktivitet og færre på stønad, skriver hun i Aftenposten.
I likhet med Aaserud er jeg også tilhenger av Nav-reformen og fremfor alt er jeg enig med henne i at hele poenget med Nav-reformen er å mobilisere flere til arbeid. Samtidig kan jeg ikke unnlate å helle litt malurt i begeret. Regjeringen har jo ikke bare gjort det lettere for Nav og attføringsleverandørene når man har kuttet i stillinger i Nav og antall tiltaksplasser for de aller svakeste.
En annen sak er hvordan Nav skal styres fremover. Nav-ansatte må i dag rapportere på alskens detaljer og man opererer med indikatorer på hva som er gjort og ikke hvilke resultater som er oppnådd. Man teller antall i tiltak snarere enn å måle hvor mange som kommer videre til jobb og hvilke løsninger som gir best resultat for individet. Nav må stille tøffere krav til attføringsleverandørene. I dag soves det i timen, fordi fag resultater ikke vektlegges tilstrekkelig. Nav må derfor få opp kompetansen på de mange som står utenfor arbeidslivet og som trenger fornuftige og skreddersydde tilbud for å komme tilbake i jobb. Den nye Nav-direktøren Joakim Lystad må derfor måles på dette.
I all korthet. Jeg har tro på Nav-reformen, men bare hvis den kombineres med mer faglighet og mer resultatorientering i alle ledd.
I likhet med Aaserud er jeg også tilhenger av Nav-reformen og fremfor alt er jeg enig med henne i at hele poenget med Nav-reformen er å mobilisere flere til arbeid. Samtidig kan jeg ikke unnlate å helle litt malurt i begeret. Regjeringen har jo ikke bare gjort det lettere for Nav og attføringsleverandørene når man har kuttet i stillinger i Nav og antall tiltaksplasser for de aller svakeste.
En annen sak er hvordan Nav skal styres fremover. Nav-ansatte må i dag rapportere på alskens detaljer og man opererer med indikatorer på hva som er gjort og ikke hvilke resultater som er oppnådd. Man teller antall i tiltak snarere enn å måle hvor mange som kommer videre til jobb og hvilke løsninger som gir best resultat for individet. Nav må stille tøffere krav til attføringsleverandørene. I dag soves det i timen, fordi fag resultater ikke vektlegges tilstrekkelig. Nav må derfor få opp kompetansen på de mange som står utenfor arbeidslivet og som trenger fornuftige og skreddersydde tilbud for å komme tilbake i jobb. Den nye Nav-direktøren Joakim Lystad må derfor måles på dette.
I all korthet. Jeg har tro på Nav-reformen, men bare hvis den kombineres med mer faglighet og mer resultatorientering i alle ledd.
onsdag 22. desember 2010
Hanne Bjurstrøm – en statsråd som vil noe
Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har vært sykemeldt en tid og har dessuten virket i for kort tid til å ha satt dype spor. På vegne av attføringsfeltet ønsker jeg henne ikke bare god bedring som et medmenneske, men vi vil gjerne ha henne tilbake fordi hun fremstår som en lyttende, analytisk og en litt annerledes statsråd som vil noe med attføringsfeltet. Jeg skriver dette til tross for at vi er uenig med Bjurstrøm og regjeringen som kutter i tiltaksplasser for utsatte grupper for budsjettåret 2011. I årene fremover er det nemlig flere som vil ha behov for skreddersydde tiltak for at vi skal unngå å få flere unødvendige uføretrygdede i årene fremover.
I en lederartikkel i Finansavisen 14. desember skriver Trygve Hegnar at også han ønsker henne tilbake fordi oppgavene i Arbeidsdepartementet passer som hånd i hanske til henne. Det et godt mulig at Hegnar har andre forventninger til Bjurstrøm enn jeg som representer landets 110 attføringsbedrifter som hvert år yter tjenester til 35 000 personer som har behov for arbeidsrettede tiltak for å få og beholde jobb.
Attføringsbedriftene har lenge ønsket seg krevende arbeidsmarkedsmyndigheter som ikke bare teller antallet personer i ulike programmer, Vi vil ha større trykk på at myndighetene følger opp det som var hele poenget med Nav-reformen; nemlig at flere skal mobiliseres til arbeid og aktivitet. Bjurstrøm har berømmet attføringsfeltet for fag og kvalitet, men hun har stilt spørsmål om attføringsfeltet har tatt ut hele potensialet for å få enda flere i jobb. På denne måten tar hun utfordringene på alvor, og vil gjerne ha både attføringsfeltet og arbeidsgivere til ” å åpne opp næringslivets dører innenfra”.
Slik er Bjurstrøm en statsråd som bryr seg og vil noe med attføringsfeltet. Så derfor vil vi ha henne tilbake med kraft; også slik at hun kan overbevise Stoltenberg og finansminister Johnsen om at investering i attføring gir tifold igjen. Bare 10.000 flere i jobb og de beholder jobben i 5 år, gir nemlig en samfunnsøkonomisk gevinst på 10 milliarder kroner. Kanskje det er dette som gjør at også Hegnar vil ha henne tilbake?
I en lederartikkel i Finansavisen 14. desember skriver Trygve Hegnar at også han ønsker henne tilbake fordi oppgavene i Arbeidsdepartementet passer som hånd i hanske til henne. Det et godt mulig at Hegnar har andre forventninger til Bjurstrøm enn jeg som representer landets 110 attføringsbedrifter som hvert år yter tjenester til 35 000 personer som har behov for arbeidsrettede tiltak for å få og beholde jobb.
Attføringsbedriftene har lenge ønsket seg krevende arbeidsmarkedsmyndigheter som ikke bare teller antallet personer i ulike programmer, Vi vil ha større trykk på at myndighetene følger opp det som var hele poenget med Nav-reformen; nemlig at flere skal mobiliseres til arbeid og aktivitet. Bjurstrøm har berømmet attføringsfeltet for fag og kvalitet, men hun har stilt spørsmål om attføringsfeltet har tatt ut hele potensialet for å få enda flere i jobb. På denne måten tar hun utfordringene på alvor, og vil gjerne ha både attføringsfeltet og arbeidsgivere til ” å åpne opp næringslivets dører innenfra”.
Slik er Bjurstrøm en statsråd som bryr seg og vil noe med attføringsfeltet. Så derfor vil vi ha henne tilbake med kraft; også slik at hun kan overbevise Stoltenberg og finansminister Johnsen om at investering i attføring gir tifold igjen. Bare 10.000 flere i jobb og de beholder jobben i 5 år, gir nemlig en samfunnsøkonomisk gevinst på 10 milliarder kroner. Kanskje det er dette som gjør at også Hegnar vil ha henne tilbake?
tirsdag 26. oktober 2010
Lang vei å gå før tiltak blir rettighet
Arbeidsmarkedstiltak for alle som trenger det bør være et politisk mål for en regjering som ønsker at alle skal med. Dessverre blir det en fjernere drøm når den i statsbudsjettet bygger ned antall tiltaksplasser.
Muligens er ikke arbeidsmarkedspolitikken spennende nok for månelandinger. Men ambisjonsnivået bør likevel være høyt. Å gjøre arbeidsmarkedstiltak til en rettighet for de som har behov, bør være et hovedmål i arbeidsmarkedspolitikken. Først da vil en kunne få bukt med de lange køene av folk som venter på et tilbud. Først da vil en kunne gjøre noe med at personer venter i gjennomsnitt i 900 dager før man får tilbud om arbeidsrettede tiltak. Ved utgangen av august var det 156.000 personer med nedsatt arbeidsevne som ikke hadde et tilbud.
I forslaget til statsbudsjett bygges arbeidsmarkedstiltakene ned med 7000 færre tiltaksplasser i 2011, enn det man satte som mål i 2010. Dette rammer både langtidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne. Selv om vi ikke hadde forventet at statsråd Bjurstrøm skulle få gjort arbeidsmarkedstiltak til en rettighet i dette budsjettet, hadde vi forhåpninger om at hun ville opprettholde tiltaksnivået. Nå går hun motsatt vei i en situasjon hvor det finnes frigjort midler som følge av redusert sykefravær. Dette er bekymringsfullt. Samtidig er det litt vanskelig å forstå når forskning viser at utsatte grupper har størst nytte av arbeidsmarkedstiltak. Det er likevel bra at regjeringen setter kvalitet og individorientering i høysetet ved ikke å gjøre drastiske kutt i bevilgningene, men flere må få tilbud om vi skal makte å få flere i arbeid og aktivitet.
Muligens er ikke arbeidsmarkedspolitikken spennende nok for månelandinger. Men ambisjonsnivået bør likevel være høyt. Å gjøre arbeidsmarkedstiltak til en rettighet for de som har behov, bør være et hovedmål i arbeidsmarkedspolitikken. Først da vil en kunne få bukt med de lange køene av folk som venter på et tilbud. Først da vil en kunne gjøre noe med at personer venter i gjennomsnitt i 900 dager før man får tilbud om arbeidsrettede tiltak. Ved utgangen av august var det 156.000 personer med nedsatt arbeidsevne som ikke hadde et tilbud.
I forslaget til statsbudsjett bygges arbeidsmarkedstiltakene ned med 7000 færre tiltaksplasser i 2011, enn det man satte som mål i 2010. Dette rammer både langtidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne. Selv om vi ikke hadde forventet at statsråd Bjurstrøm skulle få gjort arbeidsmarkedstiltak til en rettighet i dette budsjettet, hadde vi forhåpninger om at hun ville opprettholde tiltaksnivået. Nå går hun motsatt vei i en situasjon hvor det finnes frigjort midler som følge av redusert sykefravær. Dette er bekymringsfullt. Samtidig er det litt vanskelig å forstå når forskning viser at utsatte grupper har størst nytte av arbeidsmarkedstiltak. Det er likevel bra at regjeringen setter kvalitet og individorientering i høysetet ved ikke å gjøre drastiske kutt i bevilgningene, men flere må få tilbud om vi skal makte å få flere i arbeid og aktivitet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)